Oslo

- Jeg var jo redd for at det jeg skrev om bestemor skulle føles for intimt

Linda Lund Nilsson skrev så vakkert om sin bestemor at kommentarfeltet rant over av gode følelser.

Sist helg ble Aftenpostens lesere kjent med bestemor Sigrid Lund og barnebarnet Linda (t.v.). Etter varmebølgen kronikken hennes skapte, avkjøler Linda Lund Nilsson seg med en iskaffe på bystranden i hjembyen Larvik.
  • Hilde Solheim

Din kronikk «Brevet til bestemor som aldri ble sendt» – og som din bestemor selv aldri fikk lest – er blitt lest av titusener, likt, delt og kommentert av uvanlig mange. Du har fått takk fra lesere som med klump i halsen og tårer i øynene skriver: Vakkert. Trist. Flott. Rørende. Vemodig. Gripende ...

– Ble du overrasket over responsen?

– Veldig! Det begynte klokken åtte lørdag morgen og har fortsatt siden, i alle kanaler. En bestemor forteller at hun heller ikke er på Facebook, og at hun gråt da hun leste. En mann sier han gråt bak PC-skjermen på jobb, før han ringte bestemor. Tenk, så fint om de to er i samme familie! Flere sier de har lest teksten igjen og igjen. Føles fantastisk å nå ut til noen på den måten, så jeg har måttet gråte litt selv også.

– Og det har knapt dukket opp et eneste nettroll, så vidt jeg har registrert.

– Da du ringte fra ukjent nummer i går, tenkte jeg at nå, nå ringer den første for å kjefte.

– Å berøre leseren er et mål for mange som skriver. Hvorfor greide du dette så til de grader, tror du?

– Mange sier de liker at historien føles så nær. Noen minnes egen bestemor eller barndom, andre takker for påminnelsen. Selv synes jeg det er rart at vi har fjernet oss så mye fra noe av det mest naturlige, og mener vi godt kan tillate oss å snakke mer om noe som så vesentlig berører oss alle.

– Var teksten alltid ment for offentligheten?

– Jeg begynte på brevet da bestemor brakk lårhalsen for to år siden, og reflekterte over egen tidsbruk da jeg skrev setningen «Bestemor er ikke på Facebook». Den fikk meg til å føle at det lå noe mer allmenngyldig her. Men jeg var ikke sikker på om anledningen var riktig, ikke før jeg hadde sett bestemor i øynene og strøket på henne da hun døde, og kjente at det er noe av det vakreste jeg har opplevd. At døden kan være fin, syntes jeg var en god nyhet.

– Hvis noen skulle mene at kronikken din og tilsvarende saker i aviser og på TV blir for private – hva sier du til dem?

– Jeg var jo redd for at den skulle føles for intim, invaderende, pompøs, og vurderte om jeg kanskje burde beskytte meg, og andre, mot meg. Men kjente også at jeg sto inne for budskapet. Så jeg håper jeg hadde kommet på å spørre kritikeren om hva bestemoren hans, eller hennes, drømte om som ung.

– Du er frilansjournalist, hva skriver du vanligvis om?

– Jeg har gjort mye forskjellig i mine 16 år som journalist, men trives best når jeg får skrive om mennesker, dykke dypt og leke med språket. Eventyr- og observasjonslyst er mye av drivkraften, og jeg pleier å si at jaggu er det flaks at jeg ikke stakk av med et omreisende sirkus. Nå har jeg begynt å tippe lotto – i håp om å kunne realisere flere ideer. Frilansmarkedet er blitt et dårlig sirkus. Jeg er lei av å slåss, jeg vil skrive. Og gjerne redde verden.

– Hvilke ideer?

– Dette er noe jeg hverken tør eller bør si høyt, men jeg er enda reddere for å våkne en dag og innse at det er for sent – så: Jeg vil gjerne skrive en bok eller tjueto. Jeg har samlet mange frø siden hagen til bestemor på Høn.

– Ja, tilbake til bestemorhagen: Du har selv barn og dermed en viss sjanse for å få barnebarn. Hvilken bestemorarv vil i så fall bli ført videre?

– Jeg må lage min egen variant, så jeg kommer til å insistere på at regn er best uten sko og paraply. Og så kommer vi til å ligge en del i blomsterenga, synge Prøysen-viser og snakke om livet og kjærligheten, mens vi spiser vafler med tippoldemors magiske plommesyltetøy.

Lese mer? Denne artikkelen vil kanskje provosere aldri så lite:- Det finnes ikke et snev av beundring for gamle kvinner

Eller få med deg debatten om muligheten for å kunne dø i eget hjem:

Les mer om

  1. Generasjon
  2. Oppvekst
  3. Eldre