Oslo

"Kjente mennesker har gitt meg barndomsgardinene sine. Jeg maler dem."

Hilde Vemren maler dekorative flater med referanser til kunsthistorien.
  • Edel Bakkemoen
    Edel Bakkemoen
    Journalist
  • Hvis du ikke lager konseptkunst, og er over 33 år, er interessen for deg som kunstner dalende. Det var morsommere å være maler på 80-tallet, sier Hilde Vemren.

Hun gleder seg over å ha fått Kunstnerforeningens hederspris — og to kommende, retrospektive utstillinger.

Hilde Vemren er utdannet keramiker ved SHKS, deretter billedkunstner ved Statens Kunstakademi (1981). Hun har hatt mange separatutstillinger etter debuten i Galleri K i 1983, da hun ble kjent som Matisse-inspirert stillebensmaler og en kolorittens mester. Nå står hun i sitt atelier i en indre bakgård på Grünerløkka i Oslo og maler gardiner, og planlegger to utstillinger med gammelt og nytt i sin barndoms by, Porsgrunn.

Hilde Vemren høster kollegial heder. Hun maler fortsatt stilleben - nesten uten <i>ting</i>.

— Det er virkelig en stor ære å bli satt pris på av kollegene. Klart jeg ble glad for at de ville gi meg denne hedersprisen. Hvis du ikke lager konseptkunst, og er over 33 år, er interessen for deg som kunstner dalende. Det var morsommere å være maler på 80-tallet! - Hvorfor?

Nå er makten i en stadig mer udemokratisk kunstverden samlet innenfor mye snevrere grenser. Det er blitt vanskelig å få innsyn der beslutninger tas. Det utvidede kulturbudsjettet merker ikke vi kunstnere noe til. Mye av kulturmidlene går til svære kulturhus, ofte arkitektoniske praktbygg som går med veldig underskudd og kanskje ikke kan brukes til billedkunst eller musikk. Det virker som om pengene går til konsulenter, seminarer, møbler og Kafka-aktig virksomhet. Mens det skorter på budsjett til å vise frem og å kjøpe inn kunst!

- Ble dette nevnt i takketalen du holdt i Kunstnerforeningen?

— Ja, og jeg snakket om at vi kunstnere ofte blir bedt om å bidra til ulike former for veldedighet. Jeg har gitt og gitt, men nå har jeg sluttet med det. Verker kan selges videre, og havne steder man ikke ønsker. Det er ikke bra for karrieren å finne gavene dine ligge til salgs på nett fra lugubre gallerister. Kjente kunstinstitusjoner, hvor jeg aldri får stille ut, har bedt meg gi bilder til inntekt for oppussing. Da sa jeg nei. Hva bruker de statsstøtten til, når de må be kunstnere om hjelp? Det er blitt færre steder å vise frem kunsten, og du vet hva du får se av samtidskunst, for galleriene viser helst det samme. Det er nedslående.

- Men i dag finnes det mange små gallerier, er ikke det bra for kunsten?

— De kommer og går hele tiden. I annonsene står det ofte ikke adresser. De er for konseptkunst, og så ekslusive at du ikke engang finner frem.

Atelieret er fylt malerier som hun kaller "dekorative flater" (eller: "Die antiteoretische Schutzmauer").

— Her på atelieret har du stilt høye, slanke malerier opp langs veggen, hvor de – hver for seg og sammen – danner fargerike mønstre. Hva er dette? - Stilleben er fortsatt min spesialitet, men nå gjør jeg noe som ville fått en teoretiker til å si at "hun dekonstruerer bildet". Jeg bruker referanser til, og parafraser fra, kunsthistorien på lerretet, og har isolert dem til dekorative flater som er 40–60 cm brede og 165 cm høye. Maleriene kan skape ulike uttrykk etter rekkefølgen de plasseres i. Kunnskapssenteret ved St. Olavs Hospital i Trondheim har kjøpt inn 22 slike.

- Kaller du disse dekorative flatene for noe?

— "Die antiteoretische Schutzmauer". Det uttrykker noe av mitt forbehold til kunstteorien, skjønner du.

- Hva inspirerer deg mest nå?

Svart kaffe i kopp fra PP.

— Dette nye jeg holder på med. Det var lettere å bli inspirert før. Temperaturen ute i samfunnet er en helt annen, og man må tenke annerledes. Mange ting, og jeg er jo glad i ting , som jeg har malt mye av, har fått en annen symbolverdi. Nå beholder jeg den dekorative delen, men setter ikke inn figurer. Kjente mennesker har gitt meg barndomsgardinene sine. Jeg maler dem. Dessuten har Kjell Johansson, trolig Norges flinkeste trykker, hjulpet meg med å lage en serie monotypier. Håper ingen forveksler dem med grafiske trykk, for en monotypi finnes det bare én av, som navnet tilsier, og det ligger mye arbeid bak. - Hva vil utstillingene vise?

— Porselensmuseet i Porsgrunn skal vise porselenet jeg har gjort. Grenland Kunsthall stiller ut papirarbeider og malerier fra 18. juni og ut september. Det er fryktelig stas, for mange av motivene er hentet fra min barndoms by, Porsgrunn: dukker og bamser, tepper fra motorbåten, plysjduken fra bestefars kapteinslugar. Det blir litt nostalgisk. Her er også referanser til Pompeii, hollandske mestere og svensk 1700-tallstapet.

- Jobber du bare i Oslo, eller også i låve-atelieret du har i Sverige?

— Det er for kaldt for meg i jobbe der vinterstid. Men til sommeren får jeg male i Värmland, for til høsten blir det utstilling i Arvika konsthall. Den ligger rett overfor Systembolaget.

Les også

  1. Bli med inn i et ekte kunstnerhjem

  2. Kunstnernes hus i Paris står i fare for å bli ødelagt

  3. Jørn Mortensen: "Kunstnere bør tilføre samfunnet noe annet enn andre kan gjøre"