Oslo

Oslo før: Professorløkkene på Tøyen

De fleste av Oslos løkker var opprinnelig snikprivatiserte deler av Christianias store felles «Bymarka» vest for Akerselva. Mer ukjent er nok «professorløkkene» på Tøyen.

Heibergløkka barnehage er fortsatt et sjeldent flott eksempel på en tidlig norsk sveitservilla.
  • Leif Gjerland
    Historieformidler

Begrepet «løkke» kommer av verbet «å lukke» og betegner noe som er tydelig avgrenset. Knyter du for eksempel en lukket sirkel i enden av et tau, har du en løkke. Og fotballøkka der unger samler seg for å leke, ligger tydelig inngjerdet av bygningene rundt.

Bymarkas løkker

Det er noen hundre år siden Christiania ble kjent med løkkebegrepet. Det ble tatt i bruk da Christian 4. ga den nyetablerte byen et enormt langt og bredt landområde fra Bjølsen til Skillebekk vest for Akerselva.

Det ble kalt «Bymarka» og skulle være et felles åker- og beiteområde for den nye byens gårdeiere. Dette ble organisert slik at det var byen Christiania som skulle eie Bymarka, som skulle være inndelt i løkker.

Hver enkelt bygård skulle bare få låne og bruke en løkke uten å eie den.

Men etter noen tiår hadde byens ledelse og de mest velhavende gårdeierne sørget for å skaffe seg omtrent alle løkkene. Historien lever i beste velgående som stedsnavn rundt om i den tidligere Bymarka.

For eksempel har «Ruseløkka» navn etter den 100 mål store løkka som byens borgermester Lars Ruus «fikk» i 1629.

Jacob Rudolf Keysers 114 mål store løkke ble på folkemunne kalt «Keyserløkka», et navn som lever videre i drabantbyen.

Et norsk universitet

Siden Bymarka hadde Akerselva som grense, er det vest for elven at Oslo i dag har mange steder med løkkenavn, som Grünerløkka, Bolteløkka, Schafteløkken, Voldsløkka og Ruseløkka.

Forhistorien til Østkantens løkkenavn er for det meste en annen. Der ble løkkebetegnelsene til på 1800-tallet da Universitetet rundhåndet delte ut store eiendommer til 20 av sine professorer.

Bakgrunnen for denne sjenerøsiteten var de omfattende Napoleonskrigene som raste i hele Europa i årene før og etter år 1800. Lenge hadde Danmark-Norge klart å holde seg nøytral. Men av frykt for at vi skulle velge Napoleons side med hele vår store flåte, angrep England i 1807 København og røvet med seg hele flåten.

Det førte til at Danmark-Norge gikk inn i krigen på fransk side. Dermed ble England vår fiende og la en skjebnesvanger blokade i Skagerak. Med ett ble Norges livsviktige tilførselsvei fra Danmark stengt, og vi måtte i langt større grad klare oss selv.

Vi fikk en slags egen «regjering» og fikk dessuten i 1811 endelig lov til å opprette et norsk universitet. Først i Kongsberg, før kongen i 1812 bestemte at det skulle ligge i Christiania.

Kirurg og professor Christen Heiberg fikk tilnavnet «Christen Kniv», mest kjent for å ha brakt moderne anestesi til landet.

Oppstykking av herregården

Frederik 6. lot kjøpe opp den verdifulle store Tøyen herregård og ga den til det nye universitetet. Han mente at gården var et godt sted å bygge opp et slikt lærested, men det mente ikke professorene. De arbeidet tungt for å få holde til i sentrum. Og det fikk de.

Men om de ikke ville holde til på Tøyen, sa Universitetet likevel «Ja takk» til å overta den rike tøyengården. Man hentet inn godt erfarne gartnere fra Europa, og de omdannet jordene rundt hovedhuset til en engelsk hage, helt etter datidens idealer.

Slik kom dagens flotte Tøyen Botaniske Have på plass.

Men hva skulle Universitetet bruke de store jordene til? Jo, Christiania var jo fortrolig med at et stort fellesområde godt kunne deles opp i private løkker. Derfor stykket Universitetet opp vesentlige deler av resten av gårdens jorder etter modell av Bymarkas oppsplitting. Etter ansiennitet fikk 20 professorer hver sin løkke som en del av gasjen for å bygge seg sommerboliger der.

Dagens professorløkker

I dag finner vi få av de opprinnelige 20 «professorløkkene» rundt Universitetets botaniske hage på Tøyen. En rivende byutvikling har fjernet både navn og bygninger. Men løkkehuset til professor og statsråd Niels Treschow står fortsatt og er i dag den store røde barnehagehuset rett ved Tøyenbadet.

Han kalte sin løkke «Bellevue» på grunn av den flotte utsikten.

Løkkehuset som kirurg og professor Christian Heiberg fikk seg tildelt i 1847, har også blitt barnehage. Den heter «Heibergløkka» og står rett ved T-banenedgangen på Tøyen. Her tegnet arkitekt J. H. Nibelung en av Norges første sveitservillaer, et meget originalt hus med to bygninger som utgjør et slags forvirrende hele.

Huset er imidlertid ikke lett å få øye på, for det ligger bak tette støygjerder mot gatene på grunn av trafikken i Tøyenkrysset rundt. Men fra baksiden får du et godt inntrykk av den sjeldne sveitservillaen på kirurg og professor Christian Heibergs løkke.

Keyserløkka ble bygget opp med 42 blokker i årene rett etter krigen. Her et bilde fra 2010.

Keyserløkka

Mens «Heibergløkka» er et mindre kjent navn, er nok historieprofessor Jacob Rudolf Keysers løkke et sted de fleste av oss vet hvor er. Keysers løkke ble den største av alle professorløkkene da han i 1850 fikk seg tildelt en 114 mål stor eiendom på toppen bak Tøyenbadet.

Den ble snart kalt «Keyserløkka» etter professoren og ble i 1946 solgt til Oslo kommune som desperat trengte ny boliggrunn.

Kommunen gikk derfor sammen med Obos og bygget et lite samfunn der med 42 blokker. Ja, dette skjedde så rett etter krigen at Keyserløkka godt kan kalles Norges første drabantby.

Les mer om

  1. Oslo før
  2. Historie
  3. Tøyen