Gatekrigeren
Det ville være meningsløst ikke å engasjere seg for gatefolket, mener Arild Knutsen.
Du finner Arild Knutsen (40) blant byens mest utslåtte rusmiddelmisbrukere. Som regel utstyrt med sort veske over skulderen, full av engangssprøyter, sterilt vann, askorbinsyre, små kokekar og filtre; alt utstyret en sprøytenarkoman trenger for å gjøre heroinet klart til injisering på en ren måte.
Andre ganger har han med mat og drikke til gatefolket. Akutt hjelp? Arild Knutsen hjelper til med dét og. Nylig fulgte han en 19 år gammel ruset jente som danset rundt med en jernstang, til en akuttinstitusjon, der hun straks ble innlagt.
– Ingen unner dyrene sine det livet. De bruker sølevann til å blande ut heroinet, de graver etter blodårer i armene. Det er en sånn desperasjon der ute, sier han nøkternt.
– Samfunnet svikter
Knutsen vet alt om det. I mer enn halve livet levde han for å skaffe penger, kjøpe stoff og bruke det. Men gjennom Human-Etisk Forbund fikk han et sosialt nettverk og stort ansvar. Det gjorde at han klarte å komme seg ut av rusen. Og i dag, 12 år etter, bruker han sine erfaringer til å hjelpe dem som ble igjen.
Knutsen mener samfunnet svikter, og spør hvorfor rusmiddelmisbrukere skal behandles annerledes enn andre.
– Rusbruken er en flukt fra hverdagen, en naturlig reaksjon på tragedier og traumer i eget liv. Noen reagerer med spiseforstyrrelser eller selvskading, andre døyver smerten med rus. Men samfunnet er så moralistisk når det gjelder rus at det angriper fremfor å hjelpe. Man blir erklært samfunnsfiende.
En viktig stemme
I mai 2006 startet han Foreningen for human narkotikapolitikk. Gjennom foreningen er han blitt en av de viktigste stemmene i den norske narkotikadebatten. Med nærmere 100 leserinnlegg årlig, foredrag og debatter er dagene med ulønnet arbeid fylt. Attføringstrygd sørger for livsopphold.
– Det ville være meningsløst ikke å engasjere seg. Det dreier seg om rettferdighet. Det brenner i hjertet mitt, og jeg vet jeg kan utgjøre en forskjell. Og jeg får jo ingen jobb, jeg profilerer meg jo som tidligere narkoman, sier han.
Da Knutsen var 14 år og fire dager skjedde det som forandret livet hans. En situasjon kom ut av kontroll, og han stakk ned en 15 år gammel jente ved et uhell, forteller han. Veien til rusen ble kort. Men 22 år senere tok hun kontakt.
– Da fikk jeg det første friminuttet fra det mentale helvetet jeg levde i, sier han i dag.
I dag holder de to foredrag sammen for Konfliktrådet.
– Mesteparten av livet har jeg vært rusavhengig. Ingen trodde jeg skulle overleve. Men når det er håp for meg, er det håp for andre.
