Da østkantgutta utkjempet drabelige boksekamper
Cecilia Brækhus’ knockout i Oslo Spektrum har skapt reaksjoner fra boksemotstandere. Men på 30-tallet var blod og svette en naturlig del av folkesporten på Oslos østkant.
Politikere som soler seg i glansen av Cecilia Brækhus, får pepper for å fremme en voldelig og blodig sport.
Men i mellomkrigstiden var svingslag, uppercut og knockout kjente og kjære begreper.
Lederen for Oslo Bokseklubb, Max Mankowitz, kan melde om økende interesse for sporten den siste tiden
– Men det har ikke vært noe stort rush, erkjenner han.
I hine hårde dager fantes det et utall aktive klubber i Oslo. I Oslo rant blod og svette i strie strømmer i treningshallene til blant andre Sportsklubben av 1909, Pugilist, Ørnulf, Rollo og Fagen 26.
De fleste klubbene lå øst for Akerselva
I hovedstaden var det på østkanten de fleste kampene gikk før krigen. Sportshallen på Kampen var hovedarena i mange år.
– Her ble det utkjempet mange slag, i dobbelt forstand, sier tidligere sportsjournalist Per Jorsett, nå 96 år gammel.
Han understreker at boksing alltid har vært en arbeideridrett.
– Østkantguttene var sterkt representert. De fra vestkanten var litt forsiktigere med nesen sin, mener Jorsett.
– Og det var ikke alltid det gikk reglementert for seg, men det gikk livlig for seg.
Den gang var det bare guttene som bokset, i motsetning til i dag hvor boksing også er en stor jenteidrett.
- Per Jorsett har sett mangt og mye på Bislett stadion. Det blir det bok av.
Inspirasjon fra norske seire i amerikansk proffboksing
Bokseinteressen tok av etter at flere nordmenn hevdet seg i amerikansk proffboksing på 20-tallet, og boksingen fikk vind i seilene her hjemme også.
– Otto von Porat, Håkon Hansen og Pete Sanstøl skapte nimbus omkring proffboksing i Amerika, sier Jorsett.
– Her fulgte det norske folk med, og det var enorm interesse for deres deltagelse der borte.
Interessen for boksing var størst på 30-tallet
Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) og Norges Bokseforbund hadde hvert sitt landslag like før siste verdenskrig
– Det er ingen tvil om at boksingen nådde sine høyder i slutten av 30-årene, sier Jorsett.
I Akersgata stimlet folk sammen foran vinduet til Aftenposten for å se resultatene fra kamper i utlandet.
Motstand mot boksing
Både før og etter krigen har det vært debatt om boksing, og motstanden mot idretten har variert.
– Men før krigen var det mer akseptert at man fikk se en bloddråpe, sier Jorsett.
Etter hvert ble kampene flyttet fra Sportshallen på Kampen til Turnhallen i St. Olavs gate. Enda senere trakk store boksestevner på Bislett stadion tusener av tilskuere. Her var det også mange jenter som kom for å se.
– De mest hardføre bokserne var populære hos damene, sier Jorsett.
Boksing er farlig - og derfor fascinerende
Boksing er en risikoidrett - som så mange andre idretter, mener Bjørn Barland, som underviser i idrettsfag ved Politihøgskolen.
– Dette er noe av det som gir spenning og nerve i idretten, mener han.
– Det er en fare, men det er ikke derfor man starter med boksing. Folk begynner heller ikke å røyke for å få lungekreft, sier han.
- Boksing er farlig - ingen tvil om det. Slik gikk det med den skotske bokseren nylig.
Utviklingen av boksing
Allerede de gamle grekerne dyrket sporten, men uten hansker. Det var ren nevekamp. Idretten fikk sin moderne form etter at britene på slutten av 1800-tallet laget et sett regler. «The noble art of self defence» ble dyrket av den britiske overklassen i kostskolene.
– Hanskene er etter hvert blitt mer polstret og har ikke den samme slagkraften som tidligere, men ellers er ikke mye endret, sier Jorsett.
Hvorfor ble boksing en arbeideridrett?
Boksingen ble en måte å slå seg opp på, bokstavelig talt.
De med fysiske og taktiske forutsetninger har alle muligheter. Og det var økonomisk mulig å komme i gang, for idretten krever beskjedne anlegg i forhold til mange andre idretter.
Og for arbeiderguttene fulgte fristende goder med.
– En lokal kamp mellom byene var nok til at det ble en liten reise. For mange av ungdommene var det store greier. En del av dem var også arbeidsløse. De med jobb fikk kanskje betalt for tapt arbeidsfortjeneste også, sier Jorsett.
I dag er boksesporten en karrièrevei for mange fargede.
Derfor gikk det nedover med bokseinteressen
Børre Rognlien, tidligere idrettspresident, trente i sin tid boksing i kjelleren på Oslo Handelsgym. Her var Otto von Porat gymlærer - den gamle olympisk mester i tungvekt i 1924.
Rognlien har flere forklaringer på at interessen har dalt de siste tiårene.
– Før krigen hadde vi bare to kampsporter: bryting og boksing. I dag finnes det et utall idretter. Da var det 25 særforbund, nå er det 54, sier han.
En annen årsak er at oppmerksomheten rundt idrett i dag drives av TV-sendinger
– I en periode hadde vi TV-forbud mot boksing i Norge, og i 1981 kom forbudet mot proffboksing her til lands. Men vi har pussig nok hatt gode proffboksere hele tiden, som Steffen Tangstad, Ole Klemetsen og nå Cecilia Brækhus, sier han.
Han mener at boksing har en spesiell plass i den norske kulturen. Det vitner vårt eget språk om.
– Vi bruker uttrykk fra boksing som «kaste inn håndkleet», «nede for telling» og «slag under beltestedet». Det viser hvor viktig sporten har vært.
