Oslo

Oslo før: Gråbein fra skam til heder

Fra slum og dårlig oppvekstvilkår til et stolt navn i boligkvartaler med kvaliteter.

Mange bakbygninger og trange leiligheter ga gråbeingårdene dårlige oppvekstvilkår for barn. Foto: A.B. Wilse /Oslo byarkiv

  • Leif Gjerland
    Historieformidler

«Gråbein» var en gang en stusslig fattigmannsbetegnelse på slumlignende gårder.

Nesten alle østkantens leiegårder fra siste halvdel av 1800-tallet ble murt opp med teglstein før de fikk fasader med puss, stukkaturer og ornamenter. Mange kaller alle slike gårder for «Gråbeingårder», men begrepet er langt snevrere enn som så.

Det er nemlig bare fire store gårdskomplekser på Tøyen som er ekte gråbeingårder, reist helt på slutten av 1800-tallet.

Upusset trangboddhet

Stramme linjer og upussede fasader er de klareste kjennetegnene på en ekte gråbeingård, som disse nederst i Sars’ gate. Foto: A.B. Wilse /Oslo byarkiv

Det som kjennetegnet de ekte gråbeingårdene, var først og fremst at veggene ble stående uten puss utenpå teglsteinen. Det var ellers noe som var forbeholdt kirker og fabrikker. Det ga de store byggverkene et litt staselig preg, mens upussede gråbeinvegger ga leiegårdene et ekstra stusslig og fattigslig uttrykk.

Østkantens gårdeiere satte sin egen økonomiske inntjening langt foran bomiljøet. De bygget derfor sine leiegårder med flest mulig leiligheter. For barnerike familier ble det trangt både inne i de små leiligheter og ute i stusslige bakgårdene mellom de mange bakbygningene. Det gjaldt så vel gråbeingårdene som ellers i østkantens leiegårder.

Navn fra Gråbeinsletta?

Den myndige murmester Ole Andreas Olsen fikk muligens tilnavnet «Gråbein» fordi han bodde rett ved Gråbeinsletta på Sagene. Foto: Byminner nr. 3/1998

Hvorfor kalles de Gråbein? Ganske enkelt fordi de fire ekte gråbeingårdene som skilte seg ut med sine rå teglsteinsvegger, ble reist av byggmester Ole «Gråbein» Olsen. Noen mener tilnavnet kom av at han bodde ved Gråbeinsletta på Sagene, mens andre holder på at han alltid gikk med ulveskinnspels om vinteren.

Uansett navneforklaring er det klart at han på 1870-tallet kom til Kristiania og tjente så godt som byggmester at han ti år senere begynte å kjøpe opp tomter på Tøyen.

Boligbehovet var stort i den voksende industribyen, og det sikret stor fortjeneste for dem som ville satse. Og satse, det ville byggmester Ole Gråbein Olsen. Han bygget opp de fire store gårdskompleksene uten fordyrende puss som ellers var vanlig. Og etter hvert bredte «Gråbeingård» seg som et godt uttrykk for østkantens verste slum.

Les også

Derfor fikk Oslo en østkant og vestkant

Ulvehiet

I dag er begrepet «Gråbein» snudd til en hedersbetegnelse og brukt som navn til det nederste kvartalet i Sars’ gate. Foto: Leif Gjerland

Men der det er elendighet, kan det også bo stolthet og sterk vilje. Østkantens arbeiderdikter Oskar Braaten var den første som prøvde å nyansere det skambelagte navnet. I 1919 ga han ut boken Ulvehiet, der han plasserer hovedpersonen Johnny inn i en hånet virkelighet på Tøyen:

«Ulvehiet kaldes de, de to digre murgaardene av alle gatens og bydelens mennesker. Graabeinene kaldes de som bor der, ja voksne og barn nævnes ved det navnet. Av alle utenfor. Men de som bor indenfor portene, nævner sig gjerne ved et penere navn. Vi fra Komplekset, sier de om sig selv, naar de snakker med andre eller naar de er hos kjøbmændene.»

Les også

En berømt trikk, et bankran og en prinsesseskole. Dette er historien om Briskeby.

Gategutt

Fra 1970-tallet av bedret Byfornyelsen bomiljøet radikalt ved å slå sammen leiligheter og erstatte bakbygningene med trivsel. Foto: Leif Gjerland

I 1926 ga østkantdikter Rudolf Nilsen et hardt bilde av hvordan livet i en gråbeingård kunne forme en gutts virkelighet:

«Jeg kom til verden i en mursteinsgård,

og ble en gategutt.

Og ingen gategutt er født i går;

han finner tidlig både skyteskår og krutt!»

Byfornyelsen

«Gråbein» kunne i tillegg brukes som kafénavn da begrepet først var blitt stuerent. Foto: Leif Gjerland

Mens 1960-tallet ønsket å rive hele arbeiderslummen, kom 1970-tallet med nye tanker om heller å fornye gamle leiegårder til noe bedre. Det fikk navnet Byfornyelsen, og var tredelt:

  1. Slå sammen leiligheter.
  2. Ruste opp det tekniske.
  3. Åpne de trange bakgårdene.

Byfornyelsen startet på Grünerløkka, for så på 1980-tallet å bre seg videre østover, ikke minst til Tøyen. Selv om dette etter hvert ble en dyr fornyelse som fikk lide under jappetidens høye rentenivå og etterfølgende bankkrise, ga «byfordyrelsen» en byutvikling som bygde på det gamle i stedet for å rive det. Blant annet fikk de fire gråbeingårdene bedre standard, større leiligheter, bedre sanitære forhold og åpne bakgårder med busker, trær, gress og blomster.

Ny heder

«Gråbein» ble nå tatt i bruk som et hedersnavn. Det ble manifestert da gårdskvartalet nederst i Sars’ gate ble byfornyet og fikk en flott, åpen bakgård. Der tok man navnet Gråbein-kvartalet borettslag og forsynte portene med navnet i all stolthet. Etter en tid ble til og med en av de gamle hjørnebutikkene gjort om til «Gråbein kafé».

Det må vel også regnes som en heder av denne delen av Oslos historie at Byfornyelsen lot en leilighet i Tøyengata-komplekset stå som den var. Siden innredet Oslo museum den tilbake til å bli en museumsleilighet. Å komme inn der i dag gir et sterkt og ekte inntrykk av å besøke et lite arbeiderhjem på slutten av 1800-tallet.

For tiden kan dessuten maleriutstillingen Arbeiderstrøk gi deg en nyansert og god forestilling om arbeidernes boliger og miljøer i Kristiania på 1800-tallet. Den står utstilt på Arbeidermuseet, rett ved Hønse-Lovisas hus.

Les mer om

  1. Oslo før
  2. Oslo
  3. Byutvikling