Oslo

Konsertanmeldelse: Den musikalske kraften Susanne Sundfør

Susanne Sundfør forener det introverte og det svulstige på mesterlig vis.

Foto: Dan P. Neegaard

  • Katrine Sviland

Vår vurdering:

6 av 6

Konsert: Susanne Sundfør i Oslo Spektrum

Mange pustet lettet ut da Susanne Sundfør slapp albumet Ten Love Songs i fjor. Med mesterverket The Silicone Veil hadde hun presset de fleste norske artister ut på sidelinjen. Men et popalbum? Jo, det gjorde hun også til noe ganske eget, og styrtet igjen frem som en musikalsk kraft blant norske artister.

Albumet var tidvis cinematisk i utrykket, breddfullt av dristige komposisjoner osende av musikalitet og brutal kjærlighet. Sundførs vokalprestasjoner var glitrende, og like potent med følelser som før.

Sundfør skuffer ikke når hun lover noe spesielt for publikum i Spektrum, for i løpet av nesten to timer skal hun skal gå grundig gjennom katalogen.

Badende i rosa strobelys, med en fluffy hvit jakke, setter hun seg ved pianoet og  starter rolig med «Walls». Med seg har hun hele åtte korister, og tilsammen teller menneskene på scenen 15 personer.Hun fortsetter like stillferdig med pianoballaden «Dear John» fra 2007.

Så kommer koret inn for fullt i det et nedtonet, dramatisk komp innleder «Day of the titans». Det er som om taket løfter seg.

Som artist ligger Sundførs styrke i det musikalske, og ikke underholdningsaspektet. Hun er introvert på scenen; noen få ganger slår hun seg løs med rytmeinstrumenter. Likevel  er hun inviterende mystisk, og på underlig vis klarer hun å trekke publikum med i sin indre verden.

Sist gang jeg så Susanne Sundfør live, var på fjorårets Øyafestival. Aldri har jeg sett noen artist så effektivt klare å stilne noen av de mest uinteressante (og ekstremt irriterende) samtalene som utspiller seg på utkanten av menneskemengden på en konsert.

  • Her kan du se hele Susanne Sundfør-konserten fra Øya 2015:

Men under fremførelsen av «The Brothel» tvang hun uanstrengt alles oppmerksomhet mot scenen. Det var et magisk øyeblikk – også for de som var der tilfeldig. I dag kom den samme gåsehudfølelsen flere ganger.

Vokalen trenger vakkert og krystallklart gjennom teatralske strykerarrangementer, gjennom dramatisk barokkpop og sitrende vakre ballader. Gjennomgående dynamisk går hun fra det svulstige klassiske til full discofest.

«The Silicone Veil» får et slagtungt industrielt midtparti, før det hele tones ned med Sundfør og pianoet på vakre «Slowly». Så inviteres vi igjen til fest med synth og dramatisk orgel i «Delirious». Forføres av en av Norges vakreste stemmer i den glitrende låten «Fade Away».

Sundfør er nesten mer imponerende uten koret; fremførelsen av «Trust me» blir som en demonstrasjon av suveren vokalteknikk – igjen et øyeblikk der selv den minst engasjerte publikummer stopper opp. Vi skal også innom nydelig folkpop med Sundfør på akustisk gitar.

Kan hun noensinne trå feil? Det føles virkelig ikke sånn. Noe av det vakreste som har skjedd i Spektrum på lenge.

Anmeldelsen er basert på den første halvannen timen.

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. Susanne Sundfør