Oslo

Originalene som forsvant

Oslo har ingen byoriginaler mer. Men like til nylig viste de seg i bybildet. De blir ikke så lett glemt.

Ole Kopreitan stod helst på Egertorvet med sin barnevogn full av materiale mot atomvåpen.
  • Bjørn Brøymer
Advokat Hermansen var den farverike originalen - som gikk i antrekk fra hele verden fra russiske kosakkostymer til arabiske beduinfasonger. Her i rødt blant blokker på Bøler.
På slutten av 1800-tallet gikk "fru Jacobi" og datteren rundt i byens gater med sin kjerre. Mor Jacobi gikk undernavnet "Fredens Engel", som også var en av sangene de spilte på sin lirekasse.
Homansbyens dronning ble lagt merke til i bybildet.
Einar "El Jucan" Olsen var Oslos fakir og en anerkjent gatesanger.
Luse-Frantz med sin kjerre gjennom Oslo slik Oslofolk så ham.
Karl Rognstad kalte seg selv "Sving Deg", og sang
Aagot Hanshaugen med sin rullator på vei til sykehjemmet i Gamlebyen.

Osloby har i samarbeid med Oslo Museum fått tilgang til flere unike historiske fotografier som viser livet i det gamle Oslo. Vi vil presentere dem gjennom flere kommende bildeserier.

Se bildene i bildekarusellen over!

Har du noen historiske Oslo-bilder du vil dele? Har du forslag til gallerier vi kan lage? Send oss en e-post


Ole Kopreitan var en av de siste ekte idealister i dette kongerike. Han ble en byoriginal der han trillet sin barnevogn på Karl Johan. Han parkerte gjerne på Egertorvet. Ingen skrikerunge i vognen, for skrike kunne han selv, om ikke bokstavelig talt, så billedlig talt, hylte han mot atomvåpen. Vognen var hans kontor hele året, fylt av materiale mot atomvåpen.

— På gata møter jeg titusener av mennesker, fortalte han meg for snart 30 år tilbake i tiden.

- Men er ikke de fleste nordmenn mot atomvåpen?

— Jo, du sier noe. Der gir jeg deg et tankekors, gode Brøymer, hvordan kan det ha seg at folk flest misliker atomvåpen og at vår regjering samtidig mener vi må bruke atomvåpen som en følge av NATO-pakten, sa Ole Kopreitan.

Ojsann - her boltret venstresosialisten seg, han hadde ikke vært partisekretær i SF for ingenting, men så sa han nei til all partipolitikk, SV var blitt en uspiselig grønnsaksuppe, sa han, og Kina er ikke bedre enn noen annen stormakt. Lei av sin yrkesdemontranttilværelse på Karl Johan? Aldri.

- Segneferdig, nei! Hvis det er en sak du brenner for, har du uendelige krefter.

Ole Kopreitan gikk bort 23. januar 2011 i en alder av 73 år.

Hva er egentlig en byoriginal? Det er et menneske som er annerledes, ingen kopi, en man legger merke til, med et spesielt levesett eller tankemåte som adskiller seg fra flertallets. Mange betrakter dem med et smil, stundom med latter. Noen byoriginaler har da også utgjort et stykke psykiatri på asfalten.

Advokat Hermansen var den farverike originalen - som gikk i antrekk fra hele verden fra russiske kosakkostymer til arabiske beduinfasonger. Her i rødt blant blokker på Bøler.

Han sang så det svingte i en bakgård i Majorstuveien. Så kalte han seg da også for Sving deg . Han var en av Oslos byoriginaler. Karl Rognstad het han, fra min tidlige barndom husker jeg ham syngende i en bakgård, den som tilhørte den gamle hjørnegården Majorstuveien/Industrigaten, der Arne Aamold drev kolonialforretning.Sving Deg sang uten vakker røst, men fra kjøkkenvinduene i bakgården kom det konvolutter og poser med mynter som en takk og hyllest. Han var en troende og sang "Sving deg min due på frigjorte fjed", en kristelig sang som ble hans signatur.

I 1973 gikk han ut av tiden, 83 år gammel. Livet var ikke lett for småbrukersønnen fra Nordskogbygda utenfor Elverum. Men en hybel på Rodeløkka fikk han før han døde på Sofienberghjemmet ved Sofienbergparken.

Foreviget av Lillebjørn Nilsen

Luse-Frantz hørte vi om bestandig som barn, mannen som gikk rundt i sentrumsgatene med en kjerre full av filler og skrap. Jeg så ham en gang utenfor Trefoldighetskirken som han søkte så ofte. Frithjof Kristiansen så dagens lys på Grefsen i 1883.

Han var kull— og vedhandler, han var skraphandler, men livet smilte ikke, han endte på gata. Med sin kjerre. Luse-Frantz. Lus hadde han ikke, men gjorde noen bevegelser som en følge av en nervesykdom. Fromheten levet i ham.

Den senere biskop H. E. Wisløff var res. kap. i Trefoldighetskirken og ble hans venn og fortrolige. Byoriginalen gikk til nattverd alene i den store kirken, for Luse-Frantz ville ikke være til bry for andre kirkegjengere. Han ville leve sitt liv slik han gjorde. Lillebjørn Nilsen har mesterlig skrevet og sunget om ham: "Nå triller du din kjerre for Din Herre, som sikkert flittig oljer kjerrens hjul".

Fakiren

Mange husker fortsatt Einar "El Jucan" Olsen fra den tiden han holdt fakir-show i Oslos gater, der han blant annet spiste barberblader og lyspærer. Men Olsen hadde hatt en forferdelig barndom. Tatergutten ble plassert i barnehjem og isolert som åndssvak. Etter noen år til sjøs på 1950-tallet dukket han opp i Oslos gater. Her skulle han bli en kjent skikkelse – og en av de siste store byoriginaler.

I tillegg til fakirstuntene var "El Jucan" kjent som gatesanger, som underholdt både på utesteder og fester. Julaften 1991 sang han for en fullsatt St. Olavs domkirke - og fikk trampeklapp. Han fikk også flere filmroller på 70-tallet.

El Jucan døde i 1997, 61 år gammel.

Homansbyens dronning var en underlig dame omspunnet av mystikk. Hun spankulerte i elegante antrekk. Folk mente hun hadde vært ved balletten en gang. Hun ble et opphav for vandrehistorier der hun gikk rundt i klær som et karneval verdig. Astrid Christensen het hun, 67 år da hun døde i 1967.

Homansbyens dronning ble lagt merke til i bybildet.

— Vi blir standardmennesker- Karneval er vel bedre enn andre kjedelige ting, men det er oppskridd i aller høyeste grad, sa originalen Peder Gunvold Hermansen da Oslo på død og liv måtte feire karneval i juni 1985. Han gjorde seg bemerket i gatebildet ved nye antrekk hver eneste dag, alltid elegant, alltid ny og farverik, alltid karnevalsfigur på sitt beste.

Han bodde på Bøler, hadde vært advokat, han fikk hustru og barn og god stilling, men livet smilte ikke en dag, psykiatrien overtok. En grusom avslutning ventet ham. Han ble utsatt for blind vold og døde av skadene 12. juni 1993, i en alder av 83 år.

Han sa meg en gang:

- Vi blir dummere og dummere – og mindre originale. Vi blir standardmennesker, normal norsk standard. Barna begynner på skolen og blir autorisert av Kirke- og undervisningsdepartementet. Se på de små barna før de er begynt på skolen! Viljen deres er ikke knekket. Det går jo ikke an å være naturlig i et samfunn. Alt er spilleregler. Det er derfor jeg er gal – men ikke sinnssyk!

Aagot Hanshaugen var en original dame fra Sandtorg utenfor Harstad. En liten dame med et stort sinn. Livet fór ikke godt med henne, klaget gjorde hun ikke, selv om hun ble offer for psykiateres lidenskap, nemlig lobotomi. Første gang jeg møtte henne, vandret hun rundt med sykkel og ektemann. Så overtok rullator. Men hun tok seg frem fra sitt ringe hjem i Gamlebyen. Gjerne stakk hun innom Aftenpostens resepsjon for å be om aviser som hun ga videre.

— I himmelen får jeg vinger, sa Aagot.

Hun gikk dit i oktober 2003.

Les også

  1. Oslo har faktisk hatt el-busser

  2. «Gå hjem til mora di!»

  3. Parken med bronsemuskler