Oslo

«Som et illevarslende grått tårn.» Slik omtaler britisk avis det nye Munchmuseet.

Den britiske avisen The Guardian har besøkt Oslo og feller en brutal dom over det nye Munchmuseet – både utvendig og innvendig.

Fredag åpnet nye Munch for publikum.
  • Maria T. Pettrém
    Maria T. Pettrém
    Journalist

Sist fredag åpnet det nye Munchmuseet med pomp og prakt i Oslo. For aller første gang fikk publikum komme inn og se museet med egne øyne fra innsiden.

Det aluminiumskledde høyhuset har vært heftig diskutert helt siden det spanske arkitektkontoret Estudio Herreros vant konkurransen med sitt bidrag «Lambda».

Skjellsordene om fasaden har vært mange. Mange syntes hverken høyden eller den grå aluminiumsfargen passet i bybildet.

Onsdag sist uke, tre dager før åpning, fikk pressen endelig slippe inn i museet. Dommen fra flere norske anmeldere var ikke nådig:

Fredag fikk publikum endelig slippe inn i det nye Munchmuseet.

«Huset er om mulig enda tristere og mindre inspirert inni enn det er utenpå», skrev Morgenbladets Gaute Brochmann.

«Et arr på Oslos ansikt (...) Det nye Munchmuseet er et grått, industrielt og stygt høyhus», skrev NRKs Mona Pahle Bjerke.

Les også

Utsiden har vært heftig diskutert. Nå er det omsider mulig å se Munchmuseet fra innsiden.

«Passende for Munchs torturerte sjel»

Men norske medier er ikke de eneste som har felt harde dommer. The Guardian sparer heller ikke på kruttet i sin omtale av det nye museet.

«Så treffende at et bygg dedikert til livet og arbeidet til Edvard Munch gjør at du får lyst til å skrike», skriver The Guardian-journalist Oliver Wainwright.

Videre beskrives bygget som «et illevarslende grått tårn som knekker på toppen som en militær utkikkspost som holder øye med fjorden».

Og journalistens harselering stopper ikke der. Bygget er en drøm for enhver som er på jakt etter det perfekte sted for den klassiske filmskurkens hovedkvarter, mener han.

«Bygget har en nesten komisk truende struktur der det bøyer seg over det uberørte, hvite isfjellet som utgjør byens elskede operahus», fortsetter Wainwright.

Konklusjonen er tydelig: rett og slett en passende «container» for Munchs torturerte sjel, ifølge den britiske avisen.

Innendørs, da?

Utsiden er nå én ting. Selv om protestene mot byggets fasade har vært mange og høylytte, har mange ventet spent på innsiden. Og nettopp innsiden gjør Erling Dokk Holm, som skriver om arkitektur og byutvikling for Aftenposten, mildere stemt:

«Bygningen står her. Den må også oppleves innvendig, og der er det oppløftende. Når man trer inn i bygningen, er det som om alt det ytre forsvinner», skriver han i sin kommentar.

Også det amerikanske tidsskriftet Forbes lar seg fascinere og begeistre av museets innside.

«Uansett hva du synes om fasaden, er innsiden unektelig imponerende», skriver Forbes og peker på museets 11 utstillingshaller og den luftige restauranten i 13. etasje.

Fem av etasjene er viet Munch kunst og liv, og de har mer eller mindre faste utstillinger.

«En flyplasslignende verden»

Bygget med 13 etasjer rommer ikke bare utstillingslokaler, men også en butikk, et par spisesteder, et forskningsbibliotek og verksteder. Det kan også skilte med fem ganger større utstillingsflater enn det gamle museet på Tøyen.

Men – heller ikke innsiden imponerer The Guardians journalist:

«Det føles som at hele stedet er designet for å prosessere de store massene så effektivt som mulig», skriver journalisten. Han fortsetter: «Det er en ubønnhørlig flyplasslignende verden av grå gulv, grå vegger og grått tak, med glassrekkverk, stållister og aluminiumnetting som fullfører den kalde, kliniske paletten.»

I siste avsnitt refererer Wainwright til et kjent Munch-sitat: «Uten livsangst og sykdom ville jeg ha vært som et skip uten ror.»

Og med det runder av han sin nådeløse dom: «Lite visste Munch om hvordan hans traume ville vedvare – og ende opp med å bli utarbeidet som en 60 meter høy angstfull monolitt av aluminium og glass.»

Les mer om

  1. Munchmuseet
  2. Byutvikling
  3. The Guardian