Bygdøy har fascinert konger i 800 år

Fra Håkon Håkonson midt på 1200-tallet til dagens regent har Bygdøy fått nyte kongelig oppmerksomhet, riktig nok med ujevne mellomrom.

Først en gang på 1800-tallet gjorde landheving og utfylling Bygdøy til det landfaste området vi kjenner i dag.

Da hadde allerede øyas gode jordsmonn gjennom utallige hundreår gitt grunnlag for fast bosetting; blitt en «bebygd øy», slik navnet forteller.

Og samtidig fascinert konge etter konge slik at Bygdøy kongsgård i dag er den eiendom i Norge med lengst kongelig tilknytning.

Les også

Oslo før: Christian IV, feil kropp på feil sted

Kong Håkon IV Håkonson

Et brev fra Håkon IV Håkonson midt på 1200-tallet er den første kjente omtalen av den avsidesliggende Bygdøya, vest for middelalderbyen Oslo.

Kongen slo her fast at det var forbudt å hugge skog der, da det kunne være til skade for cistercienserklosteret på Hovedøya som den gang eide øya.

Kong Håkon V Magnusson

Allerede som hertug av Oslo viste sønnesønnen, den senere kong Håkon V Magnusson, stor interesse for den bebygde øya, som han hevdet egentlig var kongens land.

Klosteret påkalte gammel hevd og fikk rettslig medhold i 1292; de hadde jo eid Bygdøy i mer enn 100 år.

Det er uklart hva som videre skjedde med eierskapet, men sikkert er det i alle fall at kong Håkon V Magnusson 13 år senere utstedte et brev der han lovet sin dronning Eufemia at hun skulle få Bygdøy på livstid dersom han døde før henne.

Det gjorde han imidlertid ikke; Eufemia døde først.

Les også

Oslo før: Dette huset på Ekeberg revolusjonerte boligbyggingen



Prinsesse Ingebjørg Håkonsdatter

Som kong Håkons eneste ektefødte barn, arvet prinsesse Ingebjørg den store Bygdøya da faren døde i 1319. Av frykt for sin sjels frelse ga den sterkt religiøse Ingebjørg Bygdøy med gård og besetning tilbake til Hovedøya kloster i 1352 som vederlag for at munkenes bønner skulle styrke hennes ferd i det hinsidige.

Med Håkon V Magnusson død i 1319 avgikk den norske kongerekken ved døden. Deretter ble Norge en kasteball i nordisk politikk, og i drøyt 200 år berettes det lite om hvorvidt de danske kongene besøkte den store klostereide øya i vest.

Kong Christian IV

Som alt annet kloster- og kirkegods, ble Bygdøy kongens og statens eiendom ved reformasjonen i 1537. Fra da av ble Bygdøya forvaltet av Akershus festning, og gården omtalt som en ladegård, dvs. en «kongelig avlsgård».

Mens kongsmakten solgte unna mange av sitt andre nyervervede gods utover på 1600-tallet, forble «Ladegaardsøens Hovedgaard» kongens eiendom. Kan hende som et  godt kongelig jaktterreng?

Lite vet man om dette før den ustoppelige Christian IV i 1603 lot bygge en jakthytte der, med en tilhørende innhegning for viltdyr. Og i løpet av de drøyt 100 påfølgende år ble Christians jakthytte bygget på, om og ut til det som skulle bli en kongsgård.

Byggherrene var kongenes stedfortredere, stattholderne, som også lot anlegge Norges første renessansehage her.

Les også

Oslo før: «Klaffetelegrafen» på Nakholmen varslet om krig

Kong Frederik V

Etter en lang berg-og-dalbanetur mellom prakt og forfall, sto kongsgårdens over 20 mål store lysthage i fare for å bli forpaktet bort da kong Frederik V besøkte den i 1749.

Kongen skal etter sigende ha vist større interesse for utsvevelser, jakt og alkohol enn for statssaker og politikk.

Og på et av sine sjeldne norgesbesøk i 1749 ble den festglade jegerkongen tatt med ut til Bygdøys kongsgård og jaktterreng.

Besøket etterlot seg en beretning om kongens hovedgård som: « ... et stort træhus med mange store og små værelser, og derhos den største have i Norge». Men Norges største hage eller ei; en gang etter 1775 ble halvparten av den statlige Bygdøya stykket opp og solgt til private, og kongsgårdens grunn halvert ned til dagens eierbrøk.

Kong Christian Frederik

Den 17. mai 1814 valgte en enstemmig riksforsamling den danske prins Christian Frederik til konge for det nye selvstendige Norge. Allerede da han året før kom til Norge som stattholder, hadde Christian Frederik valgt kongsgården vest for byen som sitt bosted.

Og i hele sin halvårlige regentstid i det dramatiske året 1814 bodde han her, og ble dermed den første kongen som bodde fast på Bygdøy kongsgård.

Men 10. oktober stadfestet han sin avgang i gårdens hagestue og frasa seg dermed tronen til fordel for svenskekongen. Så forlot han Bygdøy og et Norge som nå hadde blitt tvunget inn i en union med Sverige.

Kong Carl Johan

Også den svenske kong Carl Johan hadde stor sans for det praktfulle Bygdøy-området. Og da hans dronning Desirée i 1825 var på et av sine sjeldne norgesbesøk, tok kongen henne med ut til Lindehaugen på Bygdøy. Derfra fant hun utsikten så praktfull at den vesle haugen fra da av har hett intet mindre enn «Dronningberget».

Da Stortinget i 1836 auksjonerte bort «Ladegaardsøens Hovedgaard», het kjøperen kong Carl Johan. Han ville lage en datidsmoderne folkepark der og begynte å anlegge en promenade ut dit fra slottet, slik også dronning Desirée hadde ønsket. Den ble aldri ferdig, men kan fortsatt ses som en bred ridesti i Gyldenløves gates midtrabatt.

Kong Oscar I

Etter Carl Johan fortsatte den svensk-kongelige interessen for Bygdøy. Carl Johans sønn, kong Oscar I, fikk rundt 1850 bygget opp et vakkert endested for foreldrenes promenade, et nygotiske slott som fikk navnet Oscarshall. Og staselig beliggende ved Frognerkilen, ble Oscarshall med sitt stilsikkert hageanlegg raskt en attraksjon.

Kong Carl XV

I 1863 solgte neste konge Carl XV den store Bygdøy kongsgård tilbake til staten, som igjen stilte den til kongehusets disposisjon. Og etter ønske fra hans dronning Louise, ble Oscarshalls gamle badehus flyttet oppe på Dronningberget og kalt «Sæterhytten».

Henrik Ibsen laget et halvdårlig dikt til åpningen i 1862 der han starter med å utnevne den tidligere Lindehaugen til en del av den norske fjellheimen: «Reist er Hytten paa Norges Fjeld ...»! Fra haug via berg til fjell er i så måte ingen dårlig utvikling for en 15 meters høyde; det er utrolig hva kongelig glans kan gjøre!

Kong Oscar II

Da Carl XV døde i 1872, overtok Oscar II. Og også han satte varige spor etter seg på Bygdøy. Han fikk reist seks villaer ved Paradisbukta som kongelige sommerboliger og begynte i 1881 å få satt opp noen norske tradisjonsbygninger på Bygdøy, med Gol stavkirke som den viktigste. Dette regnes som verdens første friluftsmuseum, og ble starten på Norsk Folkemuseum på Bygdøy.



1900-tallets konger

I alle år etter unionsoppløsningen i 1905 har så de norske kongefamiliene brukt Bygdøy kongsgård som sommerbolig og dermed fortsatt tradisjonen med Bygdøy som et spesielt rojalt område.

Selve gårdsdriften på kongsgården drives separat, og er både et besøkssenter og Oslos største produsent av økologisk melk. Likeledes er store deler av kongsgårdens flotte skogsområde over mot Paradisbukta åpent for alle, slik at den statseide delen av Bygdøy i dag er et fredet kulturmiljø med en tradisjonsrik kombinasjon av det kongelige og det folkelige.

(Hovedkilde: «Historien om Bygdøy» av Finn Holden, Dreyer 2016)

Leif Gjerland er historieformidler og byvandrer. Han skriver for Aftenposten om historiske Oslo. Har du historier han bør se på? Send ham en e-post på leif.gjerland@gmail.com