Otro Lío: Hverdagsparty på vestkanten

En kveld på Otro Lío minner mye om en fest. Også fordi du fortsatt kan være småsulten når du kommer hjem.

Vår vurdering:

I et lokale som er så nyoppusset at maleriet på fondveggen ennå ikke er ferdig, skåler pent kledde unge mennesker i cava og cocktails. Samtalebrokker på spansk og norsk flimrer forbi, og høy latter bryter stadig gjennom spansk gladpop som strømmer fra høyttalerne.

Det er hverdagsfest på Otro Lío, restaurant Bon Líos posche vestkantsøster som åpnet dørene i Vibes gate i begynnelsen av mai.

Høy stemning

Man skal lete lenge etter gourmetrestauranter i Oslo der festfaktoren er så høy som hos søstrene Lío. For i den familien er det meste likt. Konseptet, maten, musikken. Noen av Bon Lío-folkene er flyttet vestover fra filialen i Fredensborgveien, deriblant sjefbartenderen. Denne kvelden har han også rollen som hovmester.

Restaurantguiden: Gode restauranter på Fredensborg

Litt lenger ned i gaten ligger en annen spansk restaurant, Delicatessen, og man kan lett tro at det er hipp som happ hvem av de to man velger. Men det eneste som er likt, er at begge har sitt kulinariske opphav i Spania. Den første er en tapasrestaurant, Otro Lío er en gastrobar.

Gastrobarene oppsto i Madrid rundt finanskrisen i 2008, da folketomme gourmetrestauranter måtte finne på noe nytt å gjøre. Ifølge Otro Lios nettside er konseptet å lage haute cuisine (fin-tapas) til ”vanlige folk”.

Servitørene har ingen meny å vise frem, kokkene serverer 12–15 retter, det de har lyst til etter dagsform og tilgang på råvarer. Bestiller man bord, må man ta hele menyen. Det koster 895 kroner.Så det er bare å lene seg tilbake, ta en slurk cava og glede seg til reisen: et slags Spania rundt med avstikkere både østover og vestover.

Restaurantguiden:

Fintapas

De første fin-tapasene kommer kjapt på bordet, små kuber konfitert potet med arugakaviar. Rett etterpå kommer et glassfat med noe som ligner nuggets, men som viser seg å være vaktelegg rullet i to typer stekt ost.

For en pangstart på et måltid! Poteten salt, litt søt og deilig fet, en silkemyk overraskelse. Vaktelegget sprøtt med en rennende varm kjerne.

En spansk servitør kommer med et nytt fat, denne gangen med pata negra og litt molekylærgastronomi: små perler av deilig olivenolje. Det ser stilig ut, og smaker enda bedre. Pata negra er en galakse unna de kjipe spekeskinkeskivene som finnes på mange norske koldtbord i morgen: saftig, myk, passe salt og med en deilig nøttesmak.

Høyt tempo

Én grunn til den høye stemningen på Lío-restaurantene er utvilsomt bartenderens fantastiske drinker. De tilpasses menyen, og mange gjester drikker cocktails til måltidet. Men sånn midt i uken sprudler det nok med cava for oss.

Skinken blir fulgt av ceviche av kveite med yuzu-saus og spirer. Litt øst, litt vest. Neste rett, et drammeglass med Gazpacho, tar oss tilbake til Spania. Men så venter tysk, hvit asparges. Ahh. På Otro Lío er den kyndig tilberedt, servert kald og al dente med røkt ishavsrøye og lakserogn.

Og ikke før er fatet renskrapt, før bartenderen synlig stolt kommer med et helt kamskjell til hver:— Det har kokken grillet i Jospergrillen først – og så åpnet, renset og smakssatt med saus.

Det høres flott ut, men viser seg å være kveldens største skuffelse. Begge våre skjell har fått for mye varme og er blitt seige og trå. Smakløse er de også.

Når servitøren fyller mer cava i glassene og deler ut plasthansker, smiler alle som har vært på Bon Lío tidligere. Vi vet det er tid for skalldyr. I kveld er det først grillet argentinsk reke etterfulgt av sjøkreps. Senere kommer både røkt makrell og perfekt grillet hvalkjøtt med sesamfrø. Alle rettene er så enkle at de utsøkte råvarene virkelig kommer til sin rett, men vi tar oss i å savne både grønnsaker og karbohydrater.

Restaurantguiden: Sugen på sjømat? Her er våre anbefalinger

Indefinido

Det er nok også årsaken til at vi ikke er mette, selv etter 11 retter. Det samme skjedde sist vi var på Bon Lío, da etter 14 retter. Og vi er ikke de eneste, skal vi tro irriterte mailer Osloby har mottatt. Når kuvertprisen er 800–900 kroner pluss drikke, føler man seg fort snytt om man fortsatt er sulten når regningen kommer.

- Vil dere ha mer? Her serverer vi mat indefinido , altså så lenge dere orker, smiler servitøren.

Det er ikke helt lett å tro på, klokken er over 23 en hverdagskveld.Vi går for en siste rett – og aldri har vi smakt så godt svinekjøtt som dette rosa grillkjøttet, servert med nøtter og rødbet— og fikenpuré.

- Jeg kunne lett ha spist en porsjon til, sukker jeg. Men nå er det slutt.

— På tide å dra på nachspiel, sier Willie.

- Blir du med hjem og tar en brødskive?