Escalon - spansk duell ved Nybrua

Escalon har åpnet filial vegg i vegg med Delicatessen på Grünerløkka. Det er duket for duell.

Vår vurdering:

Hver uke besøker vi tre restauranter i ulike prisklasser. Søk i restaurantbasen og se de sist anmeldte restaurantene her

— Nei, der gikk vi i fella igjen!

Willie ser utover bordet der de tre romslige fat og en gryte konkurrerer om plassen. Blåskjell med chorizo, rå kveite med rogn og egg, entrecôte med ølsjy og potetpure, oksehaler med jordskokk.

Tre av fire retter bør spises varme - men det er bare ikke mulig.

— Ja, la oss ta det med en gang, så blir vi ferdig med irritasjonen, sukker Modesty:- Det er en uting å servere sammensatte, komponerte varmretter samlet ved måltidets begynnelse. Tilbehør som potetmos og sjy er ment å spises varmt, teksturen forandres når fett kjøles ned og stivner.

- Det er fortsatt veldig godt, sier Willie og tar en bit entrecôte med tilbehør.

- Men det ville vært fantastisk, hadde det vært varmt.

Det samme gjelder oksetungen. Kjøttet er så mørt og saftig at man skulle tro det tilhørte en helt annen kroppsdel enn tungen, som Modesty har blandede opplevelser med servert på en tallerken. Tilbehøret er enkelt og elegant, en silkemyk krem av jordskokk, sprø og salte chips av samme grønnsak, alt dekorert med små spinatblader. Det er utrolig smakfullt - også når det er lunkent.

Oksetunge og ertesuppe

Da tapaskjeden Escalon bestemte seg for å etablere sin femte og største restaurant på Grünerløkka, tok de likegodt tyren ved hornene og erobret hjørnelokalene rett ved siden av bydelens - og byens - feirede tapaskonge Delicatessen.

På én måte må det være forferdelig irriterende, omtrent som om en stor og kraftig ungdom presser seg ned og breier seg i bussetet ved siden av. På den annen side er det ikke tvil om at konkurranse er bra i markedet.Hvem hadde for få år siden trodd at Grünerløkka kunne holde liv i mer enn tretti restauranter — fordelt på bare fire-fem kvartaler?

Det er heller ingen tvil om at Escalon vil konkurrere. Der filialen på Tjuvholmen er lys og fargerik og trivelig for alle, er Løkka-lokalene røffe og mørke, tydelig innredet for å hente ungdommen fra den nesten alltid smekkfulle naborestauranten. Og der Delicatessen satser på tapasklassikere, velger Escalon en moderne, fornyende tilnærming til de spanske smårettene.

— Vi satser nordisk her på Grünerløkka. Oksetunge og ertesuppe! Den svenske servitøren bobler entusiastisk da hun leverer Modesty og Willie menyene, som ikke er så omfangsrike som tapasmenyer ofte er, men desto mer spennende.- Dette er det jeg liker minst med tapas, sukker Modesty. - Valgets kval!

Servitøren har foreslått to-tre retter per person, Modesty har lyst til å smake på nesten alt. En mulighet er selvfølgelig å gå for fast meny, som på Escalon kommer i tre prisvarianter. Da slipper man jo jobben.

Men Modesty og Willie gjør sine valg - og sine feil. Selv om de faktisk er enige om at de alltids kan bestille mer senere, faller det dem ikke inn å nøye seg med bare to retter i første bestilling. Neida, de tar alt. Og brød og aioli.

Nordisk aioli?

Kveldens første - og eneste skuffelse kommer kjapt på bordet.

— Er aiolien nordifisert også? spør Modesty. Den gulhvite kremen har samme konsistens og smak som majones på tube. Den får ligge i fred i skålen sin. Men i glassene har de fått en herlig hvitvin fra Nebla. Alle Escalons viner er spanske, denne er fet og mineralsk, minner veldig om en fransk Sancerre og passer perfekt til tapas.

Escalons blåskjell er tilberedt med fennikel og chorizo og smaker helt fint, men ganske ordinært. Da er den rå kveiten noe helt annet. Små biter kveite, eggestand, rispapir, sjøgress, to typer rogn og litt grønn salat smaker så friskt og lett at man nesten hører bølgeskvulp fra Akerselva.

Etter å ha renskrapt kjøttallerkene (det eneste som fikk ligge igjen var ølkrispen som fulgte med entrecôten. De var hverken crispy eller spesielt gode.) kaster Modesty seg over dessertmenyen i håp om at kjøkkenets kreativitet rekker helt dit. Og jammen gjør den det. Hennes blodappelsinkomposisjon er i seg selv verd turen til Grunerløkka; søt og frisk og sprø, en strålende avslutning på et deilig måltid.Man kan alltids spørre om det Grünerløkka trenger er en restaurant til, men det er uansett gøy at kvalitetsnivået stadig heves. Og Escalon byr utvilsomt på tapas i en klasse som ikke har vært servert øst for Akerselva før.