Delicatessen: Gjennom lydmuren på Aker Brygge

Delicatessen når nye høyder på Aker Brygge.

Vår vurdering:

— Det er som å gå ut av charterflyet i Syden: Følelsen av at varmen slår mot deg som en vegg, sier Modesty.

— Men her er det lyden som står som en mur.

— No country for old men, mumler Willie i kakofonien av skrål, stemmer og musikk.

Det er tidlig kveld, og det store høyloftede industrilokalet på Aker Brygges bakside er allerede godt fylt opp. Innenfor glassdørene venter flere på bord, her går det ikke an å reservere etter kl. 17. Svartkledde servitører svinser omkring, snor seg blant tett plasserte gjester og setter seg på huk ved bordene for å være i ørehøyde når noe skal forklares eller bestilles. For det er faktisk annerledes her inne enn på Majorstuen-filialen (som må ha byens dårligste akustikk.) Det går fint an å føre en samtale for to ved bordet selv om stormen suser rundt hodet. Det er først når man slutter å prate, at man merker hvor smertefullt lydnivået er.

Uten at det synes å påvirke populariteten.

Urbant og stemningsfullt

Delicatessen har vært en suksess fra de åpnet nederst på Grünerløkka i 1999, for to år siden fulgte Majorstuen, og nå altså en tapasfabrikk på Aker Brygge. De tre filialene har stort sett samme meny, samme møbler (gamle kirkestoler og lyse, kraftige trebord), samme stil, ja til og med samme kunstner på veggene.

Restauranten på Aker Brygge ligger i den gamle verkstedhallen, og er mye større enn de andre to. Men til tross for nærmere 10 meters takhøyde er det intimt og hyggelig der også.

Og like god mat. Ifølge forhåndsomtalene skal menyen med tiden bli mer tilrettelagt miljø og område, men nå er det ikke mulig å se stor forskjell. Det er klassisk tapas, noen få minimaliserte hovedretter, skinke og ost. På Aker Brygge serverer de også enkelte pintxos, altså de små nordspanske tapasvariantene, i tillegg. Den sjarmerende polske, nynorsktalende (!) servitøren er klar i sine anbefalinger. Tre til fem retter til hver, alt etter hvor sulten man er. Kveite, ikke tunfisk. Modesty og Willie liker det sånn. De lar ham også bestemme vinen, og få minutter senere kan de konstatere at han vet hva han gjør. Crisp og tørr spansk hvitvin (Lagar de Costa Albarino til 525 kroner, rett under tre ganger polprisen), nybakt brød og pisket aioli er kjapt på bordet. Like etter følger en planke med de syv rettene de har bestilt.

Tid for cava

— Å, nei, at jeg aldri lærer, stønner Modesty.

— Ikke bestill alt på en gang. Én ting er plassen på bordet, noe annet at de sammensatte rettene blir kalde. Kveite med selleri- og blomkålpuré er best ordentlig varmt.

Men fisken er så saftig at den tåler å være lunken, det samme gjør skiver av rosa og mørt andebryst. Og enda så nennsomt behandlet råvarene er, er det tilbehøret som virkelig imponerer på Delicatessen: En rund og myk cava— og safransky til blåskjellene. Hjemmelaget sitronolje med sjalottløk til sprø aspargesbønner, en florlett, frisk og syrlig cava- og appelsinsaus til andebrystet. Alt er så vellaget at det er en fryd. Brødet sprøtt utenpå, mykt inni. Aiolien så lett at man fortrenger at det er rent fett. Store, saftige og passe salte blåskjell. Skinken myk, rund og nesten litt søtlig. Osten er salt og nøttaktig og skåret i tykke staver.

Kvalitet koster

Men hvor lenge var Adam i paradis? Helt til desserten. Her er det ikke eple, men crema catalan – den spanske karamellpuddingen – som er skuffelsen. Den smaker syntetisk sitron.

Og så, etter kaffen, som Delicatessen har alle varianter av, kommer regningen. Da viser det seg at kvalitet koster. 1750 kroner for et tapasmåltid til to med en flaske vin og kaffe avec er absolutt Aker Brygge-nivå.

Delicatessen Aker Brygge

Vår vurdering:

4 Miljø

Vår vurdering:

5 Meny

5 Mat

5 Service

Vår vurdering:

3 Pris

5 Totalvurdering