Restaurantanmeldelsen: Hvor mye er du villig til å betale for utsikten på Frognerseteren?

Frognerseterens finstue kan by på fantastisk utsikt - men prisnivået er dessverre i høyeste laget.

Vår vurdering:

Frognerseteren er et av Oslos eldste spisesteder: Allerede 1891 åpnet man dørene for spisegjester, og hvis man vil gi turister en opplevelse er det bare å ta banen opp og spasere ned til det stilfulle bygget i dragestil.

Restaurant Finstua ligger ca. 425 meter over havet. Her sitter man med Oslo by for sine føtter, i en tømmerstue i nasjonalromantisk bondestil med elegante skinnmøbler, hvite duker og levende lys på bordet.

– Har du tenkt å bestille noe å drikke mens vi ser på menyen? spør Bordvenninnen.

Servitøren står tålmodig med spisekartene, så vi ber om hvert vårt glass hvitvin.

Snart står to glass Chardonnay fra Burgund på bordet, og vi nipper til den syrlige vinen med et hint av mineraler mens vi studerer tilbudet.

Les også

Nå har du sjansen: Stem på Oslos beste restauranter

Fangsten på døren

– I gamle dager kom fiskere og jegere og leverte dagens fangst på døren, sier jeg.

– Kjøkkensjefen tar vare på tradisjonene, men selv om råvarene stort sett er norske, har de fått en snev av utlandet, mener Bordvenninnen, som har fått øye på asparges med gazpacho blant forrettene.

– De har kaldkokt ørret rullet i noriblad. Det er mer avansert enn man tenkte seg tidlig i forrige århundre, sier hun.

Menyen er ikke stor, men har flere fristelser: Fem forretter, tre fiskeretter, en vegetarrett, fem kjøttretter, fire desserter og en ostetallerken.

– Litt snaut, synes bordvenninnen, som på fisk både til for- og hovedrett. Først ørreten, så hellebarn.

Jeg vurderer både kongekrabbe og hummer, men lar meg friste av forretten Delikatesse av Kje, en rulade med peppermynte og gratinert geitost. Sist vi var på Engebret, fikk jeg en nydelig reinsdyrfilet, så jeg bestemmer meg for å se hvordan man serverer den her.

Servitøren anbefaler at Bordvenninnen fortsetter med hvitvinen til ørreten, mens jeg får en italiensk rødvin til mitt kje, Castello delle regine.

Tradisjon med en vri

Først får vi nybakt brød med smør til. Bordvenninnen står over baksten.

– Jeg må spare plass til eplekake til dessert, som er Frognerseterens signaturrett. Det var stor oppstandelse da den var ute av menyen, men nå er den tilbake, ser jeg.

Ørretforretten består av en rull rødfisk med urter, yoghurtdressing, rogn og en chutney på agurk og sennep.

– Egentlig en tradisjonell anretning, men med en vri, sier hun.

– Jeg er ikke sikker på om jeg liker chutneyen, den tar overhånd i smaksbildet, særlig med en hvit burgunder til.

Min skive rulade og confit av kje har fått et lite tårn lunet chèvre og tre klatter geiterømme ved siden. En svak smak av peppermynte frisker opp.

Trygt og godt

– Dette fikk de nok ikke i gamle dager, ler Bordvenninnen. Hellebarnen er svart av blekket, og små blekksprut ligger i den kremede hvitvinssausen sammen med erter og grønnsaksterninger. På toppen av mandelpotetpureen ligger det litt knasende grønt.

– Det ser mer eksotisk ut enn det smaker, men fisken er meget bra tilberedt og hvitvinssausen står godt til Chardonnayen. Nå skal jeg nok klare dessert, sier hun.

Min reinsdyrfilet er stekt akkurat som den skal være, med en dyprød kjerne, mør og god. Grillet østerssopp, persillerot, stekte poteter og en viltsjy med en smak av timian er en god smak av Norge, men reinsdyret vi fikk på Engebret var hakket mer vellykket og spennende.

– På tross av at rettene ser spennende ut på menyen, virker det som om kjøkkenet legger bånd på seg i utførelsen. Man satser på det trygge med tradisjonell mat i nydelige omgivelser, men jeg hadde ventet meg noe litt mer spennende ut fra beskrivelsen av rettene.

Servitøren har med få unntak vært påpasselig, men et større selskap har gjort at man har måttet være to for å servere dem. Men vi har fått påfyll av vann og vin underveis, og vinvalgene har vært gode.

Kostbar utsikt

Av dessertene velger jeg ostetallerkenen. Til den blir jeg anbefalt en Rheingau, mens Bordvenninnen foretrekker en kopp kaffe til eplekaken.

– Den er akkurat som jeg hadde håpet, smiler hun etter den første biten.

– Vi skal hit til høsten når det begynner å bli kjølig i luften.

Ostetallerkenen byr på camembert, tallegio og appenzeller, men de er litt for kalde og like på smak. Her kunne man godt hatt større variasjon. Men vinen har en fin syre som gjør at den passer godt til osten.

Vi takker nei til mer kaffe og avec, og ber om regningen.

– Her betaler man for utsikten, sier Bordvenninnen når hun ser sluttsummen. Godt over tusenlappen pr. person for en treretter er i stiveste laget ut fra hva vi har fått.

– Hvis vi skulle ta med turister hit, ville jeg nok heller valgt kafédelen med smørbrød og eplekake. Da kan man sitte opp i andre etasje og se utover. Så kan vi heller spise et måltid basert på det nye nordiske kjøkken på en restaurant nede i sentrum.