Byliv

Susanne Sundfør: «Et lite stykke musikkhistorie»

Anmeldelse: Sundfør ga publikum alt hun hadde og avsluttet Øyas hovedscene med spektakulær eleganse.

  • Linnea Skare Oskarsen

Vår vurdering:

6 av 6

- Det er lenge siden jeg har vitnet et publikum i slik ekstase og ærefrykt som i kveld, skriver Oslobys anmelder. Foto: Monica Strømdahl

Dama fra Haugesund fikk æren av å spille siste konsert på Øyas hovedscene for i år og det ble en konsert tilskuerne sent vil glemme.

Troner ved første tone

I minuttene før konsertstart er stemningen til å ta og føle på, det er ingen tvil om at Tøyenparkens besetning var klare for synthpop. Ved første pianoakkord av det sjelfulle og kjølige synthformatet som er «Darlings» stod jubelen høyt.

Hun er hele tiden i aktivt samspill med publikum (men det har vel stengt tatt sjeldent vært etterlengtet hos henne).

10.000 fikk med seg Sundførs konsert, som var avslutningen på Øyafestivalen lørdag kveld. Foto: Monica Strømdahl

De kraftige lydbølgene smeller ut mot folkehavet og med det heftige sceneshowet på toppen er det ingenting å pirke på.«Det er så fett å vær tilbake!» Smiler Sundfør og vi kan trygt smile tilbake; det merkes!

Hun fortsetter med det nye albumet og låten «Kamikaze» til like varm mottagelse. Publikum er henrykt og det ser ikke ut som om deres begeistring noen sinne kan avta. Og det gjorde den heller ikke, med god grunn.

Det var nærmest som en vielse tok plass mellom artist og tilskuer gjennom hele de 90 minuttene.

Nyvunnet kraft

Susanne «gresset er alltid grønnere» Sundfør har virkelig utfordret seg selv på sitt nyeste album Ten love songs og de nye låtene fungerer vel så godt som hennes største hits i Tøyenparken denne lørdagskvelden. Det blir raskt klart hvorfor hun er en så vesentlig figur i norsk musikk og hvorfor hun er brodert på så mange hjerter.

Scenen dekkes av stjerner mens Sundfør synker sammen på scenen og fremfører en sår og naken opptreden av «Trust me» før «Rome».

Hun beviser ved flere anledninger og spesielt under «Memorial» som midtveis ble et høydepunkt, at sørgmodig musikk passer vel så bra som dansepop på en festivalscene. En kvalitet ikke alle besitter.

Selv om litt mer trøkk hadde vært ønsket under «Fade away» fungerte den på samme måte som de melankolske og kjølige låtene godt som dynamiske tilskudd under konserten.

Sundfør har opparbeidet seg en imponerende backkatalog, men det er faktisk de nye låtene blir de mest spektakulære.

Publikum i ekstase

Siste del blir et herlig, gåsehudfremkallene gjenmøte med «The brothel» hvor 10.000 publikummere er helt stille, ganske så eksepsjonelt i grunn.

Hun finner også tid til å vise en hyllest til Lykke Li og introduserer «Never gonna love aigain» som intet mindre enn «verdens beste kjærlighetssang».

Under nykommeren «Dilirious» danser og synger brorparten av Øya og presset tiltar i styrke. Det er lenge siden jeg har vitnet et publikum i slik ekstase og ærefrykt som i kveld, noe som tydelig rørte artisten og ga henne en enda sterkere glød på scenen.

Sundfør på amfiet ble kort sagt en maktdemonstrasjon så massiv at hun godt kan ha skrevet et lite stykke musikkhistorie.

Mer om Øyafestivalen:

Les også

  1. Alt om Øya-festivalen

  2. Oslobys Øya-guide 2015

  3. De 10 største «Øyablikkene» vi husker fra festivalens historie

  4. Mangler du Øya-billett? Disse konsertene kan du se LIVE på Osloby