Byliv

Energisk, men ikke elektrisk

Rival Sons leverte et solid rockesett av høy kvalitet. Men uten den svette, tette og mørke stemningen til klubbscenene klarer de ikke å gjenskape rockemagi i det fri.

  • Cecilie Asker
    Cecilie Asker
    Avdelingsleder

Vår vurdering:

5 av 6
Med et godt utført rockesett, solskinn i fleisen, bris i håret og øl i hånden, og det er lite for publikum å klage på, skriver vår anmelder.

Med flere fantastiske klubbkonserter i Oslo under beltespenna de siste årene hadde Rival Sons ingen problemer med å rettferdiggjøre sin plass på hovedscenen på Øyafestivalen i år. Noe som også ble bekreftet av de flere tusen publikummerne som hadde rigget seg til i gresset, som danner et naturlig amfi foran scenen, for en time med rock, øl og ettermiddagssol.

Naturlig selvtillit

Bandet har så langt gitt ut fire potente rockealbum, hvor det nyeste Great Western Valkyrie, ikke står tilbake for resten av backkatalogen. Det føltes derfor helt naturlig at bandet brukte første delen av konserten til å spille seg gjennom den første delen av albumet.

Den naturlige selvtilliten og kulheten som de bærer med seg i instrumenteringen sin, smitter også over på det som skjer mellom låtene. Noe som gjør at de slipper fint unna med å si selvfølgeligheter som: «We are the Rival Sons and we play rock’n’roll».

Solstint publikum

Etter hvert gjør de også plass til låter fra tidligere album, og de er ikke mindre joviale enn at de runder av med noen av sine store hiter som «Pressure and time» og «Keep on swinging». Her blir det for første gang litt temperatur å spore i de solstinne ettermiddagspublikummet, som på ingen måte har tatt av, men som heller ikke kjeder seg.

Utendørs rockeidyll

Selv om man kan stille spørsmål ved vokalist Jay Buchanans nye hillbilly-from the-heartland-image, med bukseseler, løse bomullsbukser og barbeint, egentlig var nødvendig, er det et stilrent og håndverksmessig godt utført rockesett som leveres rent musikalsk. Legg til solskinn i fleisen, bris i håret og øl i hånden, og det er lite for publikum å klage på.

Ikke rockemagi

Men magisk blir det aldri i Tøyenparken. For dem av oss som var heldige nok til å se Rival Sons på et tettpakket Blå eller Parkteatret i 2011, blir det tydelig at forskjellen på energisk og elektrisk i stor grad skapes av den intimiteten som et trangt, svett og varmt klubblokale tvinger band og publikum til å dele. Ute i det fri må Rival Sons derfor nøye seg med å være bare et bra rockeband.

Les også

  1. Fenomenet Nicolas

  2. Dallende interesse

  3. For langt ute på Atlanter’n