Byliv

«1001 gram» er en yndig Oscar-kandidat

Bent Hamer med stilfull dramakomedie som er hakket for blek og smålåten til å gjøre et varig inntrykk.

  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Vår vurdering:

4 av 6

Image for xstream video 20346

Måle, veie, telle: Hvor mye av livet kan fanges i en sum?

Det er et eviggyldig spørsmål Bent Hamer kretser rundt i sin nye spillefilm. 1001 gram er likevel et lett og lekent drama, fylt av finurligheter snarere enn filosofiske spekulasjoner. Musikken komponert av John Erik Kaada skaper en stemningsfull atmosfære i samme sorgmuntre ånd.

Oscar-kandidat for tredje gang

Filmen hadde verdenspremière i Toronto for et par uker siden, og er allerede utpekt som Norges Oscar-kandidat. Hamer har deltatt i sirkuset to ganger før, med Salmer fra kjøkkenet (2003) og O'Horten (2007).

Maria (Ane Dahl Torp) foran det aller helligste: Det franske kiloloddet, oppbevart etter alle kunstens regler. Foto: Norsk Filmdistribusjon

Morgendagens norske premiere sammenfaller kjekt nok med 125-årsjubileet for den originale kiloen, som ble definert i Paris 26. september 1889.

Les også:

Les også

A-magasin-artikkel inpirerte til filmen «1001 gram»

Det franske kiloet regnes som alle kiloers mor, og er en sentral rekvisitt i 1001 gram . Handlingen er nemlig lagt til direktoratet for måleteknikk, det såkalte Justervesenet på Kjeller. Der oppbevares den norske normalen, som med jevne mellomrom skal kontrollveies mot den franske. Selv slike strengt vitenskapelige målinger har feilmarginer, noe som gjenspeiles i tittelen og er et viktig poeng i denne filmen.

Passe nerdete

Mens norsk samtidsdramatikk er full av hverdagsrealisme, pleier Bent Hamer å sette hverdagen inn i et lettere absurd univers. Her går han målrettet etter det komiske potensialet i det man lett kan se for seg som et temmelig pedantisk fagmiljø. Han bruker veie— og telle-motivet til å skape det vi kan kalle en poetisk systematikk; Hamer og fotografen John Christian Rosenlund lager bilder med sirlige mønstre.

Det begynner allerede med hovedkarakteren Maria, spilt av Ane Dahl Torp. (Dette er første gang en kvinne har hovedrollen hos Hamer.) Hele hennes fremtoning – fra frisyre og garderobe til ganglag og talemåte – utstråler en nøye planlagt kontroll. Maria bor i et nabolag der en fast plan synes å være repetert i det uendelige når man filmer det ovenfra.

På den årlige kilokonferansen i Paris blir det tatt stive og klassiske gruppebilder der delegatene fra alle medlemsland sitter oppstilt med hvert sitt lodd på fanget. Komisk nok er alle disse loddene beskyttet av noe som ligner en dobbel osteklokke. Ute i regnværet kan delegatene vandre på rad og rekke med hver sin blå paraply og karakteristiske kilobeholder. Dette er typiske Hamer-scener, fulle av lun humor og visuell presisjon.

Når systemet sprekker

Som med all systematisk estetikk, er det store spørsmålet i 1001 gram hva som skjer når systemet rakner. Hva vil åpenbare seg da?

Krisen er konkret nok: Først mister Maria faren sin, spilt av Stein Winge, og deretter kjører hun sin lille elbil i grøften, slik at osteklokkene rundt kiloloddet knuser.

Slike vendepunkter setter fart i filmen, men som manusforfatter kan Hamer falle for fristelsen til å tydeliggjøre i språket det som allerede er tilstrekkelig antydet i bilder. I en film som dette er det helt unødvendig med replikker av typen "av og til har vi bruk for litt kaos" eller "på tide å legge livet sitt i vektskålen". Det visuelle uttrykket er generelt av høyere kvalitet enn replikkvekslingene i 1001 gram .

Det er også noe pekebok-aktig ved den mannen Maria møter i Paris (han heter Pi, for sikkerhets skyld, og spilles av Laurent Stocker). Der hun er profesjonelt antrukket, går han i fargeglade klær og studerer fuglesang. Ane Dahl Torp er glimrende i første del av filmen, der hun uttrykker en kjølig sårbarhet, men samspillet med Stocker virker preget av en fremtvunget glede og tiltrekning.

21 gram

Så hvordan skal man egentlig veie livet? I likhet med den mexicanske regissøren Alejandro Inarritu leker Bent Hamer med teoriene til den amerikanske legen Duncan MacDougall (1866-1920). Han mente å kunne bevise at vekten av sjelen er 21 gram. En av de fineste scenene i 1001 gram rommer en original løsning på den eksistensielle gåten. Jeg skal ikke røpe hva den går ut på, men Hamer skaper en nydelig visjon som vil bevege selv den største skeptiker.

  1. Les også

    «Kaptein Sabeltann:» Strålende eventyr

  2. Les også

    «De kjempende» er en sterk, fransk debut

  3. Les også

    Denzel mot den russiske mafia

  4. Les også

    «Noen dager i Paris» er en romantisk lettvekter

  5. Les også

    Bent Hamer forteller historien om Sjefskiloens tur til Paris

Relevante artikler

  1. KULTUR
    Publisert:

    Yndig lek med franske stiltrekk

  2. KULTUR
    Publisert:

    Atle Antonsen nominert til Amanda

  3. KULTUR
    Publisert:

    Her er 17 bøker du trygt kan pakke i årets feriekoffert

  4. KULTUR
    Publisert:

    De 12 beste TV-seriene akkurat nå

  5. A-MAGASINET
    Publisert:

    En ensom reise

  6. A-MAGASINET
    Publisert:

    Stor påskequiz: 290 spørsmål for deg som følger litt med i nyhetsbildet