Byliv

«The Counselor» er Ridley Scotts hvileskjær

Sjelden har så mye talent foran og bak kamera resultert i så mye vås.

  • Kjetil Lismoen

Vår vurdering:

2 av 6

Dette var en film jeg var spent på. Når Cormac McCarthy skriver sitt første filmmanus, Ridley Scott regisserer den og Michael Fassbender spiller hovedrollen – vel, da har de min fulle oppmerksomhet.

Jeg forventet kanskje noe i sammen retning som klassikeren No Country for old men , der McCarthy bidro med det litterære forelegget og Javier Bardem, som også her har en sentral rolle, ga oss en av tidenes sosiopater på film. Som i den filmen befinner vi oss tett på de blodige smuglerrutene til narcotraficantes på begge sider av Rio Grande.

Men denne gangen er rollegalleriet like eksotisk som den zoologiske hagen filmens to geparder ser ut til å ha rømt fra.

I starten av filmen ser vi de to vakre dyrene jakte på kaniner ute i ørkenen, mens deres eier, Bardems rollefigur, nyter synet sammen med sin hensynsløse elskerinne Malkina (Cameron Diaz, som har gepardmønstret tatovering på skulderen). I likhet med filmens hovedperson, som bare blir kalt ”counselor” (Fassbender) vet vi ikke hva som driver disse rollefigurene, bortsett fra at de er grådige og har en forkjærlighet for poetisk tåketale om Død, Sex og Dop.

Kinky sex og løse tråder

Nesten alle virker depraverte og opportunistiske, gjerne med en hang til kinky sex (jeg har aldri sett noen ha sex med en bil på film før, så denne filmen er sannsynligvis historisk). Gepardene har i det minste et klart mål med sin jakt, og om McCarthy og Scott ønsker å fortelle oss at menneskenaturen har noe til felles med disse rovdyrene, så kan jeg bare si: velkommen etter.

Hvorfor vår mann, Fassbender, som spiller advokat, roter seg borti en dopdeal som går av skaftet, blir aldri forklart.

Kanskje gjør han det for å sikre framtiden sammen med sin vakre kone, spilt av Penelope Cruz, og sine dyre vaner (han går stort sett i sylskarpe Armani-dresser).

Eller kanskje fordi han blir lokket av den gåtefulle Westray, en karismatisk mellommann i dopkjeden som Brad Pitt spiller med sedvanlig autoritet.

Parodi på poesi

Det mest interessante ved filmen er McCarthys dialog, som i sine beste stunder maner fram uventede bilder og assosiasjoner, men som i sine verste stunder blir nærmest en parodi på hardkokt poesi. Om de sentrale rollene er besatt av store stjerner, er ikke galleriet av biroller mindre imponerende.

Her får vi gjensyn med en strålende Rosie Perez, en poetisk Ruben Blades (med filmens lengste monolog) og den alltid interessante Bruno Ganz. Bare så synd det ikke var mer plass til dem.

For Ridley Scott har dette åpenbart vært et hvileskjær, en lettbent thriller før større oppgaver som den kommende storfilmen Exodus. Jeg kunne tilgitt det om det bare var mer humor i filmen. Men Cormac McCarthys verden er som kjent ”no country for funny men”.

  1. Les også

    - «Blå er den varmeste fargen» er en ekstraordinær filmopplevelse

  2. Les også

    Dødsskvadron uten anger

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Ikke engang Ryan Gosling kan redde denne filmen

  2. KULTUR

    Etter denne filmen er flere «Alien-»filmer uunngåelig, mener Erlend Loe

  3. KRONIKK

    «Blade Runner» regnes i dag som en av historiens mest innovative sci fi-filmer. Men ikke for 35 år siden

  4. KULTUR

    Dette er historien om Blade Runner – en av tidenes beste science fiction-filmer

  5. KULTUR

    «Assassin's Creed» imponerer ikke

  6. VERDEN

    Rutger Hauer er død