Byliv

Åh, Dick, Dick, Dick!

Mannen med supersonisk pekefinger svever via radiobølger til de skrå bredder, løftet frem av inntagende gangsterfigurer, kriminelt godt kontentum og regissøren Arvid Ones’ lekende fantasi

  • Mona Levin

Hilversum, Droitwich, Motala, Bruxelles – bare stedsnavnene på forteppet, som viser fronten på gamle radioapparater, får det til å rykke i nostalgifoten på oss som i Dickens-feber benket oss foran radioen, uke etter uke, for å oppleve Radioteatrets stadig nye episoder om livet til den mest fryktede, foraktede og hatete mann i Chicago – Dickie Dick Dickens. Gatene var tomme, Frank Robert hersket i eteren.

Fortellerstemmene til Lasse Kolstad og Sverre Hansen, og musikken til Maj og Gunnar Sønstevold, ledet oss gjennom Chicagos underverden, akkompagnert av maskingevær. Bildene var best på radio.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

centerJohannes Joner som Dick. FOTO: L-P Lorentz

Kunne dette overføres til scenen, og har det noe å si dagens publikum? Ja, og ja. De lykkelige valg, tatt av Oslo Nye og Riksteatret i fellesskap, er å parodiere parodien gjennom figurteater, og å hente inn idéfontenen Arvid Ones til manusbearbeidelse og regi. På toppen viser det seg at dagens publikum har et like intenst forhold til Dickens, Effie Marconi, Jim Cooper og Opa Crackle som eldre generasjoner.

Figurer

Den som tror dukketeater er en hånd med en sokk på, tar grundig feil. Vi har bare ligget litt etter, men den tid er over.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

centerFoto: L-P Lorentz

Her er mesterlige figurer i alle størrelser (Jack Markussen m.fl), med masker like karakteristiske som menneskeansikter. Dukkespillerne er synlige hele tiden, men synes ikke – det er figurene som snakker, skyter, kjører bil (to lykter hektet over skuldrene og brrm, brrm, brrm – når farten saknes blmm, blmm, blmm), ligger i bakhold med et arsenal av våpen (forklarende plakat med “Arsenal”), dør mens blodet renner (rødt stoff trekkes ut av en jakke).

Tidenes mest begredelige, små begravelsesagenter åpner ballet, og her er også minimalistisk skyggespill, små marionetter og en to meter høy Josua Benedict Streubenguss fra Bergen.

Rollegalleriet er stort og variert, fire fremragende dukkespillere (Hans Rønningen, Christine Stoesen, Bo Anders Sundstedt og Knut Wiulsrød) eksellerer i stemmer, og skaper en rekke definerte skikkelser, kaster om fra den ene til den andre på et halvt sekund. Sundstedt står også frem med eget ansikt som kombinert grønnsakmorder og suppekokk, og som kontentuum-skaper i radioteatret. Hylende morsomt, begge deler.

Dårelokk

Anmeldelsen fortsetter under bildet

centerMonica Hjelle som Effie. Foto: L-P Lorentz

Johannes Joner og Monica Hjelle som Dickens og Effie er like balansert parodiske som sine mange medfigurer. Joners dårelokk og Dick Tracy-eleganse og Hjelles Mae West-type, med hjerte og stemme, er helt riktige sjablonger – sjarmerende umoralske, oppfinnsomt morderiske.

Litt kritikk presser seg frem: første akt er for omstendelig, for lang, og for ordrik – det er vanskelig å holde tråden. Vi savner fortellerne Kolstad og Hansen. I andre akt er alt stramt og på plass.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. BYLIV

    En serie sketsjer fra skrudd curlingmiljø

  2. BYLIV

    Ubåtdrama uten trøkk

  3. BYLIV

    Jeg, meg og mitt

  4. KULTUR

    Filmstjernen debuterer i Operaen

  5. DEBATT

    Hans-Wilhelm Steinfeld skriver: Da billedkunsten unngikk krig og terror

  6. BYLIV

    Metalhelter gir seg med hevet hode