Byliv

Elendighet er verdens elv

Makt korrumperer, Gud er borte, alt går til helvete – men musikken er fantastisk.

Silje Storstein lar seg forføre av tamburmajoren, Pål Christian Eggen. Erik Berg

  • Mona Levin

Fattigdom stinker, nedverdiger og umenneskeliggjør. «Elendighet er verdens elv» heter det i den innledende sangen, men i all elendighet gløder likevel kjærlighet og evne til selvoppofrelse i soldaten Woyzeck. Når dette livsgrunnlaget tas fra ham, da fryser helvete.

Georg Büchners drama om fattigdom og dehumanisering har rystet publikum siden 1837. Da var Büchner allerede en av de unge døde, 23 år gammel.

Hans verk har inspirert en rekke samfunnskritiske dramatikere gjennom årene, også Brecht («Først kommer maten, siden vår moral»), mens Tom Waits har mye av Kurt Weill i seg – sirkuspreget, kabaretklangen, de musikalske kommentarene, instrumentvalget, desperasjonen – dette er nervesammenbrudd som musikk.

Waits’ rå og originale tonespråk, melodisk og sangbart, er skapt for alt annet enn skjønnsang; dybden i tekstene (som synges på engelsk) overleveres gjennom polert diksjon i upolert sangkunst av et ensemble som mestrer enhver musikalsk utfordring.

Fremragende

Orkesteret på syv musikere, der Nils Jansen virtuost betjener ti forskjellige blåseinstrumenter, og kapellmester/arrangør Svenn Erik Kristoffersen spiller piano, elpiano, pumpeorgel, trekkspill og waterphone, er en drivende kraft i forestillingen.

De er plassert høyt over scenen, som sirkusorkestre ofte er. De militaristiske og skeive arrangementene illustrerer og akkompagnerer, men den presist spilte og klangsterke musikken står først og fremst på egne ben som hovedrolleinnehaver.

Teaterkonsert

Lasse Kolsrud, uforglemmelig i Black Rider av de samme opphavspersonene, har regien denne gang. Med en mindre, innledende rolle som utroper, setter han med opprevne stemmebånd stemningen for en konsert mer enn et teaterstykke. Her presenteres Büchners tekst i brokker og fragmenter mellom ca 20 musikktablåer.

Til å begynne med føles de korte tekstutvekslingene som kjølige transportstrekninger, men så strammer Kolsrud grepet rundt publikums kollektive hals: Det er vanskelig å puste mens dette dramaet utfolder seg.

De stiliserte rollene får kjøtt på bena, humoren blir tydeligere, den mellommenneskelige kulda tiltar, men samtidig blir forestillingen varmere og mer hjerteskjærende. Den ender i stort vemod. Når hele bakveggen med orkester til slutt trekkes innover den svære scenen, og sjøen åpenbarer seg i natt og tåke, da er fortvilelsen bunnløs.

Galskap og sex

Hans Rønningen gir en stor tolkning av Woyzeck. Han er det eneste hele mennesket her, og han pulveriseres for våre øyne. Woyzeck er enkel, en snill soldat som for å skaffe mat på bordet til kone og barn, lar seg utnytte til unyttige eksperimenter av en doktor Mengele-fetter (Per Schaaning).

Han kues og nedverdiges systematisk, har i seks måneder bare fått erter å spise, og når han gradvis mister vettet, ser syner og hører stemmer, og attpåtil utkonkurreres på hjemmebane av en vandrende erigert penis med stortromme, tamburmajoren (en monolittisk Pål Christian Eggen), tipper det over.

Woyzeck dreper sin elskede Marie (en dels medfølende og dels sexdrevet Silje Storstein), og drukner seg selv. Barnet tar landsbytullingen Karl seg av, og Morten Svarveits stumspill, og spesielt hans sang om hva som kan glimre i et skjærereir, er en lyrisk studie på høyt nivå. Ingrid Jørgensen Draglands blues mot slutten er et annet musikalsk høydepunkt.

Skuespillerne er på scenen hele tiden, hver og en i klart definerte rolletegninger innenfor like klart definerte rammer, og med unntak av Woyzecks venn, den fordrukne og skremte Andres, (varmt formet av Joachim Rafaelsen), er de unnfallende tilskuere til Woyzecks fall.

Dette er en fremragende forestilling som sier all verden om elendighet før og nå.

  1. Les også

    Dypdykk i elendighetens elv

  2. Les også

    «Spelemann» ga supervår

  3. Les også

    Anmeldelse Peer Gynt: Åpenbaring i fjellheimen

  4. Les også

    Mysteriet som forsvant

Relevante artikler

  1. KULTUR

    «Hans og Grete» i Operaen: Er det en barneforestilling eller voksenforestilling?

  2. OSLOBY

    Bjørn Eidsvåg begeistrer i «Etterlyst: Jesus»

  3. KULTUR

    Pass på å få med deg Pelléas og Mélisande i Operaen, mener vår anmelder.

  4. BYLIV

    10 tips for helgen

  5. A-MAGASINET

    Oppglødd - og litt engstelig

  6. BYLIV

    10 ting å gjøre i helgen: Tom Waits har bursdag, og du kan se Gulløve-vinner på kino