Den kommende Max Manus-filmen får sterk konkurranse sørfra, av "Flammen og Sitronen", som handler om to danske motstandshelter. Denne intense kraftprestasjonen er sett av 700000 tilskuere i hjemlandet. Filmen er signert den toneangivende og allsidige regissøren Ole Christian Madsen – mannen bak Edderkoppnettet på fjernsyn og kinofilmene Nordkraft og Praha.
Manisk.
Nå er vi mot slutten av okkupasjonen. Flammen, som spilles av den guttaktige Thure Lindhardt med rollenavnet Bent Farschou-Hviid, er manisk opptatt av å skyte så mange tyskere som mulig og stiller med skylappsvisjon. Han kommer fra et velhavende miljø, med farskonflikter.
Den ubarberte Sitronen, som spilles av James Bond-skurken Mads Mikkelsen, surner mens han svetter nevroser og tenker kvalfylt på sin forsømte familie fra jevnere kår.
Blodig.
Begge opplever at deres form for motstand ødelegger mulighetene for et normalt liv. Henrettelsesscenene er da også blodige og realistiske nok, henimot det kvalmende.
Midt oppe i dette ser vi Stine Stengade som en gåtefull figur, evig omskiftelig.
Kontrasten til motstandsheltene er ikke bare tyskerne, men vel så interessant det danske frihetsrådet som sitter i Stockholm. De høye herrer tenker mer på å sikre Danmark mot at Stalin okkuperer landet via kommunistene enn på å kjempe en etter hvert vunnet krig til den blodige slutt. Her gjøres det realpolitiske overveielser som filmen stiller revisjonistiske spørsmål til. Er revisjonismen helt rettferdig?
Uansett blir ikke innsatsen fra de vanlige motstandsfolk dratt i tvil. Ole Christian Madsen er også opptatt av heltemotets pris.
Mytologi.
Bak det hele øyner vi Martin Scorsese som filmatisk forbilde. Den selv— og altfortærende Flammen er som hentet ut av Scorseses rollegalleri, en symbolladet mann med utemmelig eksistensielt raseri. Så også tvileren Sitronen.
Dette er ikke psykologi, mer spektakulær mytologi. Stilistisk er filmen svært stram, noe som kler de pansrede figurer med blod på tann.
En svært respektabel film. Her skal Max Manus få noe å sammenlignes med.