Byliv

«Fravær» i Trikkestallen: Usentimentalt om demens

Hvordan kom jeg hit, jeg gikk ikke hit...

  • Mona Levin

Vår vurdering:

5 av 6

Marit Østbye som Helen, Johannes Joner som hennes fantasivenn eller private «knappestøper», «Dr. Bright». Fredrik Arff

Demens regnes som en folkesykdom. Over 70.000 nordmenn er rammet, forteller programmet til Fravær , et amerikansk teaterstykke som har fått sin Europa-premiere på Trikkestallen på Torshov.

Demens, i forskjellige avskygninger, er også stadig mer fremtredende i teateret, i film og i litteraturen. For den som er rammet, kan situasjonen ikke repareres, for de nærmeste og omgivelsene er den utfordrende, for å si det pent.

I Fravær utspilles den gradvise forverringen gjennom den sykes øyne, ører, kropp og sinn.

God skildring

Med forståelse og innsikt skildrer Marit Østbye et sterkt menneske som utviskes av tiden og som tiden utviskes for.

Det er en vakker og gripende rolleprestasjon.

Som Helen Bastion gjennomgår hun alle stadier av forvirring, irritasjon, aggresjon. Hun blir en fare for seg selv og andre og kommer på institusjon. Hun forstår ikke hvorfor hun ikke er hjemme, hvorfor familien snakker så rart.

Etter hvert går hun helt i oppløsning, hjulpet av en fantasivenn – sin samvittighet eller personlige knappestøper – Dr. Bright (Johannes Joner). Sjarmerende og blodig ærlig får han henne til å akseptere det uavvendelige, og slutte å anklage seg selv for alt hun ikke kan gjøre noe med. Når hun slipper taket i det siste av det som var Helen, blir hun fri. Da er det familien som må slippe taket.

Vellykket debut

Fravær er en vellykket regidebut fra Birgitte Victoria Svendsen. Innledningen (med et helt unødvendig musikkunderlag som også gjentas til slutt), er riktignok litt famlende, men snart skrus det til, og gradvis inntrer et klaustrofobisk grep. Scenografien er stående, symbolsk forrevet og hullete som Helens hukommelse. Lysdesignen er aktivt medskapende som utvisket tid og rom.

Svendsen har hatt et godt manus å arbeide med, og styrker det med følsomhet og mange fine detaljer. Forestillingen er stram og usentimental, samspillet er godt – særlig fint utforskes det vanskelige mor/datterforholdet.

Helle Haugen, som spiller den både hjelpsomme og oppgitte datteren, opplever en ny vår i teateret for tiden, og det er godt å se. Ine Marie Wilmanns opprørske tenåring er en innertier. Hun lever også i en egen verden, der manga og mobil er det eneste som gjelder – ikke så mye mer realistisk enn bestemorens.

Dette er givende teater, ikke deprimerende. Det er teater nær livet.

Relevante artikler

  1. BYLIV

    Teater om familiehemmeligheter og hatkriminalitet

  2. KULTUR

    En herlig teaterbagatell – oss pingviner mellom

  3. KULTUR

    «Jeg tagget ned en moské, you niggabitch!»

  4. A-MAGASINET

    Vil at kvinner skal få spille mennesker, ikke bare koner

  5. KULTUR

    Teateranmelder Mona Levin om De urørlige: «Kjemien mellom Hatlo og Bah er alt man kan ønske seg»

  6. KULTUR

    Marjorie Prime: Muntert, melankolsk - og trist