Byliv

- «Blå er den varmeste fargen» er en ekstraordinær filmopplevelse

Sexscenene gjør kanskje denne filmen historisk. Men det enestående er hvordan skuespillerne skaper et overbevisende, sanselig univers der også klassetilhørighet spiller en avgjørende rolle.

  • Kjetil Lismoen

Vår vurdering:

5 av 6

Det er ikke den mye omtalte, 10 minutter lange eksplisitte sexscenen som gjør Blå er den varmeste fargen til en ekstraordinær filmopplevelse. Det er den vibrerende lidenskapen som kommer ut av hver eneste pore hos Adele Exarchopoulos og Lea Seudoux i de to hovedrollene. Og jo da: vi kan se omtrent hver eneste pore.

Denne mye omtalte Gullpalmevinneren er historisk ved at vi for første gang i en mainstreamfilm får se heftig eksplisitt sex mellom to kvinner som det var den naturligste ting i verden (de blir altså ikke straffet for det, bortsett fra den bakrusen stormende lidenskap ofte gir.)

Men vi behøver ikke gi filmen gratispoeng ved å være først ute, den har nok av andre og viktigere kvaliteter. Nettopp fordi filmen framstiller sex på en så naturlig og likefram måte, forsvinner forhåpentligvis også behovet for å gjøre så stort nummer av den. Men der tar jeg sannsynligvis feil.

Forvirring og nysgjerrighet

Fra første scenen er dette Exarchopoulos sin film. Filmfotograf Sofian Elfani følger tett på henne og slipper ikke taket. ”Flue på veggen” er ikke nok for å beskrive kameras forhold til hovedpersonen, det opererer mer som en nærgående, fintfølende klegg.

Vi møter Exarchopoulos som 15-åringen Adele i den nordfranske byen Lille, og vi følger henne gjennom en rekke episoder i kjærlighetslivet fram til hun når 20-årene. Hun er like forvirret over forholdet mellom kjærlighet og begjær som jevnaldrende, men hun er mer modig og nysgjerrig.

Når hun møter den eldre og mer erfarne Emma, spilt av Seudoux, blir hun hodestups forelsket. Men forholdet er ikke en vanlig tenåringsforelskelse, det stikker dypere. Adele er drevet av et voldsomt, nesten primalt begjær som i begynnelsen tar Emma med storm, men som etter hvert blir en utfordring.

Mens Emma har en lovende karriere som kunstner og et liv utenfor det lidenskapelige sansenes rike de dyrker innenfor hjemmets fire vegger, føler Adele seg utilpass i de verdensvante omgivelsene som følger med Emmas kunstnerskap.

Østers og spaghetti

Noe av det mest spennende ved filmen er hvordan regissør Abdellatif Kechiche kobler de to kvinnenes klassebakgrunn til den retningen forholdet tar. Klasse betyrnoe, og noen ganger mye, som i det franske samfunnet.

Det er noen strålende scener innledningsvis, når de besøker hverandres respektive familier, der dette uttrykkes på troverdig vis. Hjemme hos arbeiderklasseforeldrene til Adele spiser de spaghetti bolognese og snakker om matnyttig utdanning, hos Emmas foreldre byr de på østers og snakker om kunst.

Adele har ennå ikke fortalt foreldrene om forholdet til Emma, mens Emmas foreldre selvsagt er åpne og kule. Adele vakler over denne sosiale glattisen som en Bambi, og noen ganger er det hjerteskjærende (om den kulturinteresserte franske middelklassen kan virke noe nedlatende overfor mindre skolerte mennesker i denne filmen, så tro meg: den er ofte verre i virkeligheten).

Samtidig er filmen også en klassereise i positiv forstand, der Emmas kjærlighet virker transformerende på Adele, hun blir introdusert for en ny virkelighet som åpner øynene hennes og frigjør henne, men som også gjør henne oppmerksom på begrensningene.

Dristige debutanter

Dette er Exarchopoulos sin første hovedrolle i en spillefilm, og hun kaster seg ut i det med samme fryktløshet som Adele kaster seg ut i livet. Fallhøyden må ha vært svimlende, med tanke på at kamera er på henne hele tiden, i alle slags vinkler og nærbilder som fokuserer like mye på snørr og mindre tiltalende utsnitt av ansikt og kroppsdeler, som forskjønnende motiver. Hennes intuitive, dristige spillestil passer perfekt til rollefigurens impulsivitet og det emosjonelle kaoset som omgir henne.

Seydoux utfyller henne godt med sitt teknisk mer erfarne spill som er helt i tråd med hennes rollefigurs mer modne og kyniske væremåte. De elsker og hater hverandre med en kraft vi sjelden ser på film, aller minst vi nordboere, uten at det ender i melodrama.

Livsbejaende sex

Om det er et mannlig blikk som hviler over kvinnekroppene, slik enkelte kritikere har beskyldt filmen for, så er det en opplagt selvfølgelighet. Men Kechiche og skuespillernes framstilling av fysisk kjærlighet likner ikke noe vi har sett før på film.

Filmkunstnere innen mainstreamfilm har en tendens til å problematisere og demonisere sex, om de da ikke utelater den fullstendig, mens pornografer stiliserer og trivialiserer den. Her spiller sex en livsbejaende rolle, den er overhode ikke problematiserende, og det opplevde i hvert fall jeg som befriende.

Kanskje vil den framstå som mindre banebrytende om 30 år, når sex innen mainstreamfilmen er blitt ”frigjort”. Men foreløpig er denne filmen noe av det ypperste vi kan vise til.

  1. Les også

    Dødsskvadron uten anger

  2. Les også

    «The Counselor» er Ridley Scotts hvileskjær

Relevante artikler

  1. KULTUR
    Publisert:

    Weisz og McAdams løfter dette dramaet om umulig lesbisk kjærlighet

  2. KULTUR
    Publisert:

    Denne filmen våger der «Brokeback Mountain» feiget ut.

  3. KOMMENTAR
    Publisert:

    TV-serier om pornobransjen: En serie er formet av #metoo, den andre fremstår som uberørt av den

  4. KULTUR
    Publisert:

    «Call me by your name:» Overbevisende om uvanlig kjærlighet

  5. KULTUR
    Publisert:

    Vår anmelder: Å innlemme sexleketøy i en komedie for barn og unge, kan bli for vulgært og direkte

  6. KULTUR
    Publisert:

    «Ingen kan som Cannes skape og ødelegge en karrière. Med denne filmen viser festivalen seg fra sin beste side.»