Byliv

«Samfunnets støtter»: Løgnen, sannheten og friheten

Folk med veldig mange penger, eller politikere med store umiddelbare smil, tilgis allting, hele tiden.

  • Stein Erik Kirkebøen

Vår vurdering:

5 av 6

Martin Lotherington, Julie Støp Husby, Ida Cecilie Klem, Victor Berg, Anne Ryg og Per Christian Ellefsen i Peter Langdals sjangerovergripende oppsetning av Ibsens Samfunnets støtter. Foto: L-P Lorentz

«Han var for sterk. Det sto kvinner bak ham,» heter det mot slutten i Peer Gynt . «Det har jeg i alle fall lært. At det er dere kvinner som er samfunnets støtter,» sier konsul Bernick til slutt i Samfunnets støtter .

Kvinnene har kjempet og grått, og selv i avsløringens øyeblikk støttet og tilgitt. De har reddet en sjarmerende drittsekk fra mord, fallitt og skam. Til da er hunkjønnet oversett, hundset og påklebet etiketter som «umoralsk» og «fordervet». Og trolig fortsetter det meste som før, med halve sannheter og hele skjeletter i skapene rundt omkring, med utpressing i det godes tjeneste og skjult agenda for lommeboken. Håpet ligger i de unge, de som bokstavelig talt river seg løs, og slipper unna til Amerika.

Vi vet at den nye tiden er som den gamle. Noen har, noen har ikke. I dag er kvinner handelsvare. I dag er kvinner korrupte. Snart gjør roboter alle mennesker overflødige, ikke bare arbeidere, som i stykket. Vi liker ikke det nye: Kan det ikke bare forsvinne da? Må det komme hit?

Teaterkarusell

Den danske regissøren Peter Langdals versjon av Samfunnets støtter fra 1877, hopper i tid og rom og sjangre, med stilistiske virkemidler fra commedia dell’arte og frem til i dag, vill fransk farse inklusive. Det avspeiles også godt i kostymene som viser flere epoker samtidig. Nicolaj Spangaas scenografi følger handlingen; den er synkeferdig, knugende, åpen i flere nivåer. Lys og lyd føyes sømløst inn i helheten.

Handlingens mange krumspring og undertemaer kommer sterkt frem på denne aktualiserte måten, men karusellen av revy, sirkus og burlesk, er også ganske forførende. Alvoret står i fare for å drukne i påfunn. Men – når det danses charleston, tenker vi 20-årenes jobbetid og plimsoller, og klezmer-musikken tyder på før— og etterkrigstidens flyktninger i båt.

Gode skuespillere

Langdal har hatt en særdeles god hånd med sine norske skuespillere. Replikkene flyter lett i høyt tempo, hver eneste rolle er klart stilistisk definert, diksjonen upåklagelig. Henrik Mestads konsul Bernick er et lyseblått dobbeltmenneske, en velgjører i egne øyne og en morder i tankene. Han har ofret kjærligheten, anstendigheten og moralen for «samfunnets» skyld, men forteller det meste av sannheten når han reddes av den kvinnen han ofret. Scenene mellom konsulen og Lona Hessel (Iren Reppen) er sterke og ekte i sin realisme.

Kontrastene mellom hva rollene sier og hva de gjør er talende, som når adjunkt Rørlund (Martin Lotherington) i moralens navn gjør kur til Dina Dorf (Julie S. Husby), mens han nærmest sikler rett inn i underlivet hennes. Per Chr. Ellefsen er en herlig unyttig Tsjekhov-skikkelse på forargelsens evige vandring, og Ida C. Klem gjør den lille Marta-rollen stor med presist komediespill.