Byliv

«Stavanger-bølgen er tilbake i norsk film»

De små scenene er trikset som får denne filmen til å snike seg innunder huden.

  • Foto: Chezville
  • Mala Wang-naveen

Vår vurdering:

5 av 6

Stavanger-bølgen i norsk film begynte i sin tid med små perler som Mongoland og Monstertorsdag signert Arild Østin Ommundsens stødige hånd. Men da bølgen skulle rulle over de små temaene og si noe om samfunnets nihilistiske trekk, gikk det ifølge Aftenpostens anmelder ikke så bra.

Det kan se ut som Ommundsen har hatt et ønske om å rette opp noe, gjøre det bedre enn i Rottenetter. Måten han har gjort det på, er ved å ta kontroll over alle ledd. Manus, regi, klipp og lyd, alt bærer hans signatur. Resultatet er helhetlig og nervepirrende.

Kaldt spill

Det går en tematisk tråd fra Rottenetter til Eventyrland . Det handler om mennesker som vikler seg inn et kaldt spill, labyrinter som ikke har noen utgang.

Hovedpersonen Jenny (Silje Salomonsen, Ommundsens kone) er åpenbart en ung kvinne med laber impulskontroll. Et drap setter henne i en menneskelig gjeld, som hun må i fengsel for å betale. Straffen er i tillegg en kjæreste som er blitt ødelagt for livet, og en liten datter som må vokse opp i fosterhjem.

Det siste skildres i noen vemodige og enkle portretter som tilfører filmen en kunstnerisk ambisjon.

Fengselsoppholdet skal vise seg å være et hvileskjær. Gjelden er ikke slettet, men den har vokst, og når hun slipper ut er det payback time. Når Jenny innser dette, oppsøker hun feil venner for å få hjelp.

Aldri patetisk

Fra den første litt fomlende kjærlighetsscenen, ble denne anmelder betatt. Jeg kjøper hennes forelskelse, hennes drømmer og håp. Jeg kjøper også scenene som brått river oss ut av idyllen, og dermed gir filmen en sterk åpning.

Salomonsen er sår, men aldri patetisk. Hun er gatesmart, men dumdristig. Ommundsen lar henne gjøre rollen akkurat ensom og tøff nok til at vi er medlidende når den moralske panikken inntreffer. Vekslingen mellom pausene og panikken er sømløs. Det er som om Snabba Cash (innhold) møter Fish Tank (visuelt uttrykk).

Om jeg skulle ha en bitte liten innsigelse, må det være at jeg gjerne skulle sett en mer solid oppfølging av det korte ubehaget som plantes i oss da fostermoren ikke innvilger Jenny full adgang til datteren (Iben Østin Hjelle).

Implisitt i denne scenen ligger det en anklage. En ekte mor har ikke vært i fengsel? En god mor gjør ikke feil? Mor er ikke nødvendigvis den som føder? Det finnes ingen tilgivelse for det hun har gjort? (Ja, egentlig burde denne filmen hatt première på kvinnedagen, som et innlegg i debatten om morsrollen).

På den andre siden, de små scenene er trikset som får denne filmen til å snike seg innunder huden på denne seer. Ommundsens fortellergrep gjør forholdet mellom Jenny og den skjønne datteren gåtefullt. Man innser at svaret bare må komme med etter hvert, om ikke Jenny saboterer dette også.


Her finner du påskens filmprèmierer:

  1. Les også

    «Stavanger-bølgen er tilbake i norsk film»

  2. Les også

    Originalt familiedrama

  3. Les også

    «Et formidabelt comeback»

  4. Les også

    Skremmende aktuelt om gisseldrama

  5. Les også

    Lett irriterende og litt trivelig komedie

  6. Les også

    Syng, søster, syng

  7. Les også

    Engstelig regidebut fra Dustin Hoffman

  8. Les også

    Briljant og blekt om hverandre

  9. Les også

    Et underholdende animasjonseventyr

Relevante artikler

  1. KULTUR

    «Now it’s dark» byr på en hypnotisk natt i Stavanger

  2. KULTUR

    – Berlinalen skal være ytringsfrihetens forkjemper

  3. KULTUR

    Teateranmeldelse: Et nydelig stykke trolldom fra Oz

  4. KOMMENTAR

    Boken om Greta Thunberg har ingenting med «kalde mødre» å gjøre

  5. KULTUR

    «Utøya 22. juli»: Overbevisende om terroren på Utøya

  6. BYLIV

    Her er 10 ting du kan gjøre i Oslo i helgen