Byliv

«Den stundesløse» på Nationaltheatret: Mot norrrmalt

«Den stundesløse» er glimtvis morsom, men i hovedsak utmattende regiteater.

  • Mona Levin
    Mona Levin
    Journalist

Vår vurdering:

3 av 6

Kompliment til Tone Mostraum, som minner om en ung Jorunn Kjellsby. Foto: ØYVIND EIDE

Finnes det mer lojale mennesker enn skuespillere? Kanskje dansere og musikere, men i øyeblikket tar skuespillerne kaka. Her må de inn i et konsept som er oppstått i regissørens hode, antagelig ved femtiden en morgen etter en søvnløs natt, et konsept som ikke for noen pris lar seg forstyrre av hva det opprinnelige verket dreier seg om.

Tid og sted:

Og de gjør det med humør og med alvor. Det er rom for stunts og improvisasjon, for buskis og et par morsomme samleier bak et kjøleskap. Skuespillerne skal overraske hverandre, står det i programmet.

Ensemblets oppfinnsomhet og lekenhet er satt i sving, det skal regissøren ha. Kanskje var prøvetiden morsom, iallfall bryter de nå og da ut i plutselig ufrivillig (?) latter, spesielt i andre akt, som ikke virker ferdig prøvet, og der suffløsen har en uvanlig aktiv rolle. Det hele er en tre og en halv times prøvelse for publikum, og i pausen, etter én time og tre kvarter, forsvinner omtrent en tredjedel.

Motstrøms

Holbergs stressede og rastløse hovedperson, Herr Vielgeschrey, har så mye å gjøre at han ikke får gjort noe som helst – tradisjonelt foregår dette i et rivende tempo med ekvilibristisk replikkføring. Her gjøres alt helt motsatt. Det spilles mot stykket og det spilles mot rollene, ofte en veldig god idé. Ingen stresser.

Henrik Rafaelsen utfører i tittelrollen absolutt ingenting, men han gjør det med vennlig bravur, mye sjarm og dobbel kommunikasjon. I andre akt er han det eneste normale mennesket på scenen, grundig forvirret, med god grunn, men helt stille og rolig.

Herr Vielgeschrey (Henrik Rafaelsen) har så mye å gjøre at han ikke får gjort noe som helst. I sofaen bak ham sitter Oldfux (Thorbjørn Harr). Foto: ØYVIND EIDE

Stuepiken Pernille er tradisjonelt den kvikke og smarte. For å forhindre et arrangert ekteskap mellom husets datter og en bokholdersønn, smir hun renker og setter i gang intriger.Ågot Sendstads Pernille er til de grader motsatt: Hun skjønner ikke helt selv hvor ideene kommer fra, de dukker opp mens hun snakker, replikkene er jo gitt henne, og hun må si dem, uten helt å skjønne dem. Dette utfører hun med sterk tilstedeværelse, mens gremmelse lyser ut av hvert ansiktstrekk.

Klukk klukk

Alt foregår i et laaaangsomt tempo, som for å vise at aktørene ikke helt forstår hvorfor de skal spille dette stykket (akkurat det finner en viss klangbunn i publikum), de klarer liksom ikke å konsentrere seg, de nærmest sover av kjedsomhet og går i søvne – passgjengersk.

Eller de vandrer zombieaktig og formålsløst rundt til de faller ned i en stol eller en sofa.

Så opptrer de (mest kvinnene) i glimt som høns – nipper korn og pikker strå. Hønsegården er jo det eneste som fremkaller noe som helst engasjement i den stundesløse Vielgeschrey. En pianist spiller deler av forskjellige Mozart-verk hele tiden. All helhet forsvinner.

Hvis tanken er å vise hvor kjedelig og meningsløs Holberg er i vår tid, er dette en vellykket demonstrasjon. Hvis det er å sette et kraftig punktum for egosentrisk regiteater, er det også helt fint. Hvis det er å gi publikum en pause i den travle hverdagen, kan også det fungere.

Mens spillet utfolder seg, får man god tid til å tenke på andre ting, som at Tone Mostraum minner frapperende om den unge Jorunn Kjellsby (det er en kompliment), at Pierre Boulez er død, at Kyrre Hellum har pene lår, at Torfinn Harr snakker veldig godt tysk – han har en lang, meningsløs monolog mot slutten og får komikk ut av «Frankfurt am Main, Frankfurt am Oder» – at enkelte publikummere åpenbart mister siste buss, at deler av stykket virker som en scene fra Friends («Did I just say that?»).

Kanskje avkles teatret her – men til hvilken nytte?

Tid og sted: