Byliv

«Pain & Gain» gjør mest vondt

Vår anmelder gir bunnkarakter.

  • Maria Fosheim Lund

Vår vurdering:

1 av 6

<i>Pain &amp; Gain</i> er kronidiotenes historie, mener vår anmelder. Photo Credit: Jaimie Trueblood

Mens agurkene får dominere nyhetsbildet i sommersesongen, får kalkunene klukke på kinoene. Skjønt, å omtale Pain & Gain som en kalkun blir å snakke filmen opp et par hakk. Filmkalkuner har jo en viss underholdningsverdi.

Trening & sex

Regissøren Michael Bay har alltid tendert mot overflod og fråtseri i spesialeffekter og tekniske finesser. Når man tenker på den typisk kommersielle Hollywoodfilmen uten kunstnerisk ambisjon, og hvis eneste suksesskriterium er basert på antall solgte billetter, er det lett å holde frem Bay som eksempel på den korrumperte, sjelløse Hollywoodregissøren.

I Pain & Gain , som er satt til bodybuilding-miljøet i Florida på 1990-tallet, lar han kamera fråtse i kropper. Mennesker som utelukkende bruker kroppene sine til trening og sex. Billedrammen er stort sett fylt med solariumbrun hud, hvite tenner, og store muskler med tynne, dirrende blodårer utenpå.

Store bamser

Basert på en sann historie, opererer filmen i samme terreng som Goodfellas og Fargo , men fortjener egentlig ikke å bli omtalt i samme åndedrag. Dette er kronidiotenes historie — bodybuilderne som i jakt på kjappe penger, begår tabber.

Lugo (Mark Wahlberg), som er hjernen bak det hele, har en selvtillit som overgår faktiske evner. Han setter sammen en tykknakket liga bestående av nykommeren Adrian (Anthony Mackie) og den nyreligiøse Paul (Dwayne Johnson - også kjent som The Rock) som er bestis med Jesus. Særlig sistnevnte, den største bamsen av dem alle, gjør en overraskende god jobb i rollen som muskelbunten med følelsesmessige kvaler.

Problemet med Pain & Gain er at Bay ikke har bestemt seg for hva han vil og kombinerer detaljerte voldsscener med forsøk på humor og selvironi. Men uten kløkt og eleganse blir det en schizofren blanding. Det er for mye forlangt av publikum at man skal se voldsscener i close-up, for deretter å bli bedt om å le av det. I et evinnelig fortellerstemmespor, hvor de ulike karakterenes indre tanker og ambisjoner er ment å komme til overflaten, gjøres det også mange forsøk på humor og ironi. Noen vitser fungerer ("My name is Daniel Lugo and I believe in fitness."), mens de fleste tenderer mot kvinnehat, homofobi - og du kan vel bare tenke deg resten.

Det eneste Pain & Gain lykkes i, er å portrettere idioti på en idiotisk måte.

  1. Les også

    I kjendistyvenes drømmeverden

Relevante artikler

  1. BYLIV

    Her er vår guide til hva som er nytt på kino i påsken

  2. A-MAGASINET

    Da faren slapp ut av fengsel, møtte hun ham med et kamera og et dokumentarfilmprosjekt

  3. KULTUR

    Finn Skårderud: Kan man bli glad i Michael Haneke?

  4. KULTUR

    Filmanmeldelse: Barna kommer nok til å elske «Dolittle»

  5. KULTUR

    Disse filmene kan du glede deg til i romjulen – og disse bør du styre unna

  6. A-MAGASINET

    Er du som de aller fleste mennesker, tar du instinktivt for gitt at den nederste streken er lenger enn den nederste?