Kåre Kivijärvi (1938–1991), kvenen fra Hammerfest, deltok i 1971 på Høstutstillingen som den første fotograf. Med Kristin Aasbøs tiltrengte bok Kåre Kivijärvi. Fotografier 1956–1991 (Forlaget Press) og Nasjonalbibliotekets utstilling med samme tittel, er det duket for både ny interesse for og ny behandling av Kivijärvis bilder.
Med vekt på gode, rause reproduksjoner og en pietetsfull, detaljrik tekst, tilhører boken definitivt prakt-sjangeren. Den tematisk vinklede utstillingen tar plass på blåmalte faste vegger og hvite lettvegger. Veggtekster og ulikt dokumentasjonsmateriale levendegjør en noe labyrintisk presentasjonen – og har også plass til å vise de bevaringsproblemer som knytter seg til Kivijärvis foretruke kritthvite plastpapir.
Både bok og utstilling kontekstualiserer et vesentlig billedmateriale, skapt av en fotograf som opererte i et grenseland mellom reportasje og kunstfotografi og tidlig la fra seg sine «aktive år som fotograf». Men hvor er problematiseringen av dette forholdet?
Myter.
Boken presenterer «mytene» om Kivijärvi, som hans korte virke som aktiv fotograf og hangen til overdrivelser: Hans «person og livsverk var omgitt av kunstnermyter og fantastiske fortellinger,» skriver Aasbø. Nasjonalbibliotekets billedarkivar antyder også at et høyt alkoholkonsum førte til at fotografen ble byens bohem, og tidvis uteligger.
I en mer polemisk tone retter forfatteren skyts mot «det etablerte», hovedstadens kunstkritikere. Morgenbladets daværende kunstanmelder Karin Blehr beskrev i 1973 Kivijärvis bilder som «anmassende kunstfotografi», mens Arbeiderbladets Stig Andersen hadde problemer med å oppleve bildene som «selvstendige kunstverk».
For blant andre Edvard Munch har det gitt uttelling å skrive seg opp mot kunnskapsløse, fordomsfulle anmeldere. I dag fortoner grepet seg lettvint og reduktivt. Aasbø fastslår at «fotokunstneren og fotojournalistikken er én og den samme», men går ikke videre inn i problematikken.
Den insinuerende tonen kontrasterer en god intensjon om å vende «tilbake til fotografiene selv og til samtidige kilder» for slik å konstruere et «mer rikholdig bilde av Kivijärvis kunstnerskap og karrière».
Kontraster.
Kivijärvi er på sitt aller beste i ikoniske fotografier som Trålergaster, Svalbardbanken (1959), Portrett Nesseby (1962), Selvportrett, Øst-Grønland og Min bror hus (begge 1966). Med vekt på kontrastene mellom dramatikk og stillhet, sort og hvitt tematiserer han gjerne den nordlige verden – hjemmekjent for ham, ukjent og eksotisk for de fleste.
Kanskje er det grunn til å være skeptisk mot en geografisk kontekst som knytter an til klisjer om forholdet mellom sentrum og periferi. På den annen side kan naturens inntrykk vanskelig rømmes fra, og i dette tilfellet er nok fargeløs, stille dramatikk mer enn en estetisk preferanse.
Bok og utstilling inneholder også anonyme og kjedelige fotografier. Prosjektet ville tjent på en mer åpen, diskuterende, utdypende og kritisk drøfting av billedproduksjonen, gjerne med vekt på kunstneriske kvaliteter og forholdet mellom kunst og fotojournalistikk.