Byliv

Opera mellom TV-stol og keiserpalass

Turandots maktbegjær: like levende fra TV-stolen som keiserpalasset

Den mektige, mørke Turandot (Elizabeth Blacke-Biggs) blir eksponert på storskjerm i oppsetningen som nå går ved Den Norske Opera. Her flankert av den ydmyke tjeneren Liù (Marita Sølberg) og de tre ministrene Ping, Pang og Pong.
  • Astrid Kvalbein
  • Den Norske Opera: Turandot av Giacomo Puccini, regi: Andreas Homoki.
  • Med Eliszabeth Blancke-Biggs, Diego Torre, Marita Sølberg, Guenes Guerle m. fl. Den Norske Operas kor og orkester, musikalsk ledelse John Helmer Fiore.
  • Spilles 2.–29. Mai.

Puccicnis siste opera, om den kinesiske keiserdatteren Turandot som ydmyker og dreper mennene som vil ha henne, er sterkt kost. Hva om en prins gjetter hennes gåter og får vinne hennes gunst — på alvor?

Eventyraktig affære

OPT__30R1786xx_doc6pi6d8rxjd31dwi5sd0f_doc6pi6ebmkmc08ch0ed0e-w3v0UP_ESl.jpg

På et plan er historien en eventyraktig affære med elementer av 1920-tallets eksotisme: kvasi-østlige navn og toneganger og ”orientalsk” perkusjon i orkesteret. På andre plan tar operaen fatt i noe mer allment, som styrkes av Andreas Homokis iscenesettelse som nå går i Bjørvika. Et gjennomgående grep er å projisere levende bilder – særlig nærbilder av sangerne – på små TV-skjermer og et stort lerret. TV-flimmeret minner om hvordan grotesk maktmisbruk kan fascinere alle ”oss”, særlig når den skjer hos ”de andre”.

Koret agerte med trøkk og rutine

Koret, hverdagslig blåkledd, agerte med rutine og sang med trøkk som ”folket” gjennom forestillingen. Resten av sangerlaget stod også flott fram i det røffe, nakne og psykologisk effektive scenebildet, sammen med et orkester med passende tungt, dramatisk driv.

Noe hard og metallisk klang

Rett nok låt Eliszabeth Blancke-Biggs’ Turandot noe hard og metallisk, slik rollen krever og langt på veg kler, men uten at hun fikk fram hele spekteret av følelser for maktspillet hun er viklet inn i. Den ivrigste beileren, prins Calif, fikk en fyldig og mer nyansert tolking av Diego Torre, i en italiensk operastil som bar godt gjennom operaens eneste virkelige ”sviske” – Nessun Dorma.

Vittige ministre i paljettjakker

I sammenhengen ble den noe helt annet enn et kjent enkeltnummer. ”Ingen må sove”, trygler Calif i natten som skal avgjøre om han får sin Turandot. Her svinser også de tre ministrene Ping, Pang og Pong (!) rundt — drivende og vittig gestaltet av Espen Langvik, Marius Roth Christensen og Thorbjørn Guldbrandsøy i paljettjakker. De tar alskens oppgaver, til slutt også som torturister, når Califs tjener, og hans aldrende fars (Guenes Guerle) kjære støtte, Liù, skal presses: om hun avslører herrens hemmelighet vil det hindre ekteskapet med Turandot.

Vakker dødsscene

Den bokstavelig talt selvutslettende gode Liú nekter og tar heller sitt liv - etter den kanskje vakreste arien i operaen. Marita Sølbergs myke, varme stemme strålte, og gjorde sitt til at det ble overbevisende å slutte ved Liús død, der Puccini selv døde fra arbeidet med partituret – i stedet for med en happy end der Turandot og Calif får hverandre. Så ble de store spørsmålene om makt og begjær, troskap, død og kjærlighet stående mer åpne, uten seierherrer.

Les også

  1. - Skal opera leve, må det fornyes!

  2. Amatørene får innta Oslos prestisjescener

  3. - Vi dansere omtaler Kylián som ballettens svar på gud