Byliv

Imagine Dragons: Bombastisk sceneshow, blek arenarock

Selv om Imagine Dragons har flere låter som skriker etter allsang, klarer de ikke å dekke over bandets svakheter.

  • Katrine Sviland

Vår vurdering:

3 av 6

Imagine Dragons prøvde hardt, men klarte ikke å leve opp til forventningene. Her er vokalist Dan Reynolds på en konsert i California i sommer. Foto: Rich Fury

Las Vegas-bandet Imagine Dragons har hatt en nesten usannsynlig suksess i løpet av de siste par-tre årene. De har kun to album under beltet, Night Visions (2012) og årets Smoke + Mirrors , men virker å ha kommet opp med suksessoppskriften på hookbasert poprock som er omtrent like skreddersydd for arenaformatet som U2 eller Coldplay.

Stort, større, størst

Lydbildet har vokst seg større i takt med den økende populariteten. For de fyller nesten Oslo Spektrum, og det er jo noe med at massiv synkronisert slamring på trommer og låter der repeterende refreng utgjør selve kjernen i musikken, ikke ville funket like bra på intime John Dee.

Det blir tidlig klart at bandet har sans for drama. Alt skal være stort – jo større jo bedre, og stemningen skal bygges opp som et crescendo. Midtdelen på scenen er bygget ut så den fungerer som en forhøyet svart løper ut mot publikum.

Denne Oslokonserten var langt mer minneverdig:

Les også

Verdens for øyeblikket heteste artist leverer varene

Forelsket seg i Norge

Det starter basstungt og bombastisk med låten «Shots», som lett kunne vært et avslutningsnummer med hensikt å la publikum forlate konserten i eufori. Isteden setter det en effektiv standard for stemningen. Vokalist Dan Reynolds er ren energi, hoppende på scenen foran en bakgrunn av speileffekter og frenetisk flakkende hvite lys. Det glir over i «Trouble», før Reynolds mimrer over bandets spede begynnelse, da de var en ukjent gjeng som fikk spille på Bergenfest – og forelsket seg i Norge.

Ingenting gleder publikum mer enn det, og første allsang for kvelden skjer med låten «It's time».

Trenger du flere TV-tips? Her er 10 TV-serier du bør få med deg:

Stjeler vel mye fra de andre

Det er til tider vanskelig å skjønne hvor bandet vil musikalsk sett. Grungeestetikk blir avløst av countryrock, som igjen erstattes av hiphopbeats, innslag av elektronika og korte partier med Wayne Sermons litt for ambisiøse gitarriff. Det hele blir oversvømmes av de gjennomgående allsangrefrengene som – for all del – får publikum med, og tar oppmerksomheten bort fra at låtmaterialet ofte er svakt.

På et tidspunkt ser det også ut til at bandet prøver seg på en Mumford & Sons-aktig instrumental seanse, som er lite overbevisende. I det hele tatt føles det som om Imagine Dragons har hentet litt for mye inspirasjon fra andre band som har lykkes med pompøse og mektige lyduttrykk, til de grader at det innimellom virker som om det hele er en parodi på arenarock.

Trenger du flere TV-tips?

Les også

At serien rykker stadig nærmere vår egen dørterskel, gjør den ikke mindre skummel

Mangler en skikkelig hitkatalog

Men det hele reddes delvis av at bandet har en karismatisk bandleder som holder publikum tett inntil seg hele veien. De har allsang. Og selvsagt monsterhits som «Radioactive». Hadde katalogen vært full av dem ville Imagine Dragons vært vanskelig å slå som liveband. Men det har de ikke.

Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:

Les også

  1. Intim Bob Dylan i storslag

  2. Okkupert: Ambisiøs serie med snubletråder

Nyhetsbrev Annenhver uke deler Maren Ørstavik anmeldelser, tips og nyheter fra den klassiske musikkens verden, både i inn- og utland.

Les mer om

  1. Musikk