Byliv

«Ant-Man:» Liten, men morsom

Dette er glattpolert, men underholdende superhelt-action.

  • May Synnøve Rogne
    May Synnøve Rogne
    Film- og TV-anmelder

Vår vurdering:

4 av 6

Ant-Man er ikke like overjordisk som Supermann eller like kul som Batman, men sjarm har han mye av. Det er bra, for det er humoren som redder denne superheltfilmen.

Vi har sett det tidligere i filmer som The Incredible Shrinking Man (1957) og Honey, I Shrunk the Kids (1989), at det er mye moro i kontraster.

Det å være liten gir et helt annet perspektiv på tilværelsen, og det elementet utnytter denne filmen til det fulle. Helt vanlige ting som støvsugere, badesluk, tepper og modelljernbaner blir til gigantiske monstre når helten er på størrelse med en maur.

Tradisjonell opprinnelseshistorie

Scott Lang (Paul Rudd) er en småkriminell innbruddstyv, og filmen starter med at han slipper ut av fengsel. Han merker kjapt at livet på den berømmelige, smale stien ikke er enkelt. Før han aner ordet av det har kompisen hans, Luis (Michael Peña), landet en ny innbruddsjobb.

Ant-Man (Paul Rudd) på ryggen til Ant-Tony, som selvsagt er et lite spark til Iron Man og Tony Stark.

Sjokket er stort da han åpner safen og finner en merkelig drakt. Men vi er i Marvels superheltunivers, så dette er selvsagt ikke hvilken som helst drakt. Dr. Hank Pym (Michael Douglas) har planlagt det hele nøye for å nedkjempe den gale vitenskapsmannen Darren Cross (Corey Stoll).

Regissør Peyton Reed har skapt en tradisjonell opprinnelseshistorie, men denne har vi i alle fall ikke sett tidligere. Det som følger er lange opplæringssekvenser, for det er ikke så lett å være liten som en maur. Og maurer kan faktisk være ganske så skumle. Scenene nede i maurtuene er strålende laget og veldig underholdende.

Marvels kjente metahumor er også på plass. Scott døper for eksempel ridemauren sin for Ant-Tony. Og hvis du ikke tok den, er du nok ikke helt i målgruppen for denne filmen.

Kompisen stjeler filmen

Det er mange tråder i filmen som leder inn i Avenger-universet, og det er forfriskende å se en film som ikke tar seg selv for høytidelig. Paul Rudd er en sjarmerende helt i samme klasse som Robert Downey Jrs Iron Man. Ja, kanskje er han hakket mer sjarmerende siden han ikke er fullt så arrogant.

Ant-Man hadde en trøblete start, og ble først utviklet av den britiske regissøren Edgar Wright, mannen bak Shaun of the Dead (2004) og Hot Fuzz (2007). Han står fortsatt som medforfatter, men forlot prosjektet på grunn av såkalte kreative uoverensstemmelse.

Men noen av scenene er så skrudd, vittige og tegneserieparodiske at det får en jo til å lure på hvordan den endelige filmen kunne blitt dersom Wright hadde fått beholde den kreative kontrollen.

Det blir et tankeeksperiment, men det som kan fastslås er at Michael Peña er et strålende, komisk talent. Han stjeler hver scene han dukker opp i.

Peyton Reeds versjon er glattpolert, ufarlig og familievennlig. Heldigvis er den både morsom og underholdende, selv om historien i seg selv ikke er spesielt spennende.

Og husk: Sitt rolig i kinosetet helt til rulleteksten er over. Marvel har vært i det spandable hjørnet, og byr på hele to ekstra filmklipp, blant annet fra Captain America: Civil War.

Les også

  1. «Paper towns:» Bra om Generasjon perfekt

  2. «Avskjedsfesten:» Aktiv dødshjelp som komedie

Les mer om

  1. Filmanmeldelse