Byliv

«A Good Day to Die Hard» er underholdende action

Sentimental familiefar leverer fortsatt som actionhelt.

  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Vår vurdering:

4 av 6
Image for xstream video 13250

Flere anmeldelser:

Les også

Sjarmoffensiv med hverdagshelter

|

Les også

Eksistensiell thriller

Hvor lang tid vil det ta før den forherdede sønnen til John McClane kaller ham pappa i stedet for John?

Dette er i grunnen det største spenningsmomentet i A Good Day to Die Hard , femte film i serien om den amerikanske politimannen spilt av Bruce Willis. Det er 25 år siden McClane ble introdusert i Die Hard , nå går han under kallenavnet bestefar blant kollegene.

Det er en god idé å gjøre ham en smule sentimental og selvkritisk på vegne av farsrollen. McClane drar gladelig til Moskva for redde det han tror er en kriminell sønn fra hans triste skjebne.

Det viser seg imidlertid at Jack (Jai Courtney) er blitt spion for CIA. Dermed passer det perfekt for de to å slå seg sammen i kampen mot korrupte russiske politikere og skruppelløse gangstere. Plottet skal føre dem til det kondemnerte atomanlegget i Tsjernobyl, som fremdeles viser seg å skjule store — og farlige - verdier.

Uskadet gjennom ilden

A Good Day to Die Hard er profesjonell og effektiv action. John Moore har regien for første gang, og turnerer dette universet med humor og overskudd. Han nøler ikke med å sette i gang biljakten, og selv om vi har sett det før, blir det fint driv i de spektakulære manøvrene.

Russiske palasser og gamle hoteller har gigantiske glassvinduer som far og sønn synkront og frimodig kaster seg gjennom, alltid uten annet enn skrammer. Kostymeavdelingen har gjort de russiske gangsterne til dekadente jålebukker, mens våre helter klarer seg med jeans og t-skjorte.

Karikerte kulturforskjeller er en del av komikken, men skaper samtidig en følelse av at vi ikke egentlig trenger å frykte de amerikanske heltenes motstandere. Skummelt er dette ikke.

Også den gradvise tilnærmingen mellom far og sønn er med overlegg klisjépreget. Midt i kampens hete tar de seg stadig en eksistensiell alvorsprat. Far erkjenner skyld, og sønnen mykner. Men disse replikkvekslingene er jevnt over for banale til å vekke humring eller medfølelse. Litt konsulenthjelp fra Tarantino kunne gjort underverker.

Men Bruce Willis virker slett ikke beskjemmet over det lave nivået på replikkene. Han ser ut til å hygge seg på settet og har alltid et smil på lur. Det kler både Bruce Willis og John McClane.

Les også

  1. Bare bli hjemme

  2. Eksistensiell thriller om æresdrap

Sønnen Jack er full av bitterhet over farens svik i barndommen. Bruce Willis og Jai Courtney som John og Jack McClane.