Byliv

Kaizers Orchestra med gavepakke til fansen

Tilslørte avsløringer i dokumentarfilm om myteomspunnet band

  • May Synnøve Rogne
    May Synnøve Rogne
    Film- og TV-anmelder

Vår vurdering:

4 av 6
svp100135main

Gassmaske, oljefat og ompa. Rockebandet Kaizers Orchestra skapte sitt eget univers med en særegen, visuell stil. Først tok de Norge, så tok de kontroll på kontinentet. I 2013 var eventyret over, og medlemmene gikk hver til sitt.

Tid og sted:

Dokumentaren Den tilfeldige rockestjerne ble til delvis gjennom kronerulling fra den iherdige fanbasen. Filmen gir fansen det de vil ha, men selv om filmen titter bak fasaden løser den ikke Kaizer-gåten.

Mannen bak masken

Filmens mest originale grep er at regissør Igor Devold har valgt å fortelle bandets historie gjennom øynene til mannen bak gassmasken. Helge Risa er bandets mest beskjedne og anonyme medlem, samtidig står han igjen som ikonet på bandets storhet.

Les også:

Les også

Det endte med trampeklapp og stående ovasjoner

Helge Risa er mannen bak gassmasken.

Risa var den tause, den kristne, den som ikke ville være stjerne og som ville slutte etter et par år. Han brukte lang tid på å vokse inn i bandet. Når reisen er slutt har resten av medlemmene gått videre, mens han først nå ser ut til å ha forstått hva han har vært med på. Det gir filmen en sår og melankolsk tone.

Visuelt fyrverkeri

Risas historie fortelles gjennom morsomme innslag som er David Lynch verdig. Ned i en bunker, inspirert av Emir Kusturica Undergrunn fra 1995, vandrer han omkring på en oppdagelsesreise i sin egen saga.

Det er visuelt sterkt med brå klipp og sterke fargekontraster som kapper om publikums oppmerksomhet. Turen krydres av kjente figurer fra Kaizers eget univers samt popkulturelle referanser fra Tom Waits til Quentin Tarantino.

Det er et fint fortellergrep å benytte Risa som et tabula rasa til å fortelle bandets historie. Men du kommer ikke inn under huden og bak fasaden. Den indre banddynamikken forblir dermed et mysterium.

Føles noe uforløst

Filmens største svakhet er at den er uforløst. Filmen fremstår som nok en del i bandets evige myteoppbygging. I likhet med bandet selv, dyrker også filmen det skakke, det som er annerledes og det urovekkende. Dermed glipper dybden og menneskene forsvinner bak en støy av visuelt effektmakeri. Til syvende og sist forblir maskene på. Det er så vidt det pirkes litt i overflaten.

Den virker også gjennomkontrollert og litt følelseskald. Det er liten tvil om at bandets sirkusdirektør og karismatiske frontfigur, Janove Ottesen, fortsatt trekker i trådene om hvilken historie som skal fortelles.

Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Fansen du møter er nøye utvalgt, og selv deres følelser virker kontrollert. De bekrefter myten, og blir selv en kulisse i bandets fargerike verden.

For fansen er Den tilfeldige rockestjerne en gavepakke, og byr på en ny mulighet til å dukke ned i ikonografien rundt bandet. Selv om filmen legger ut en rekke fortolkningsnøkler, er den ikke mer enn et nytt kapittel som bygger opp rundt bandets grandiose prosjekt. De skal være størst, gåtefulle og legendariske. Det fortsetter de å være også etter denne tilslørte avsløringen.

Les også

  1. Gandolfinis verdige sorti

  2. «Askepott:» Selv en middelaldrende kyniker måtte snufse

  3. «Svenskjævel:» Mangler sting og satire

  4. Keiserlig rockeopera

  5. Gaper over for mye

Les mer om

  1. Filmanmeldelse