Byliv

Vildanden tør å være triviell

Stein Winges «Vildanden» er både beksvart og glassklar.

"Stein Winge har signert en svart, men også komisk og burlesk<i> Vildanden</i>. Han balanserer hensynet til å formidle Ibsen på en nærmest glassklar måte til et ungt publikum som ikke kjenner <i>Vildanden</i> fra før", skriver vår anmelder. Fra venstre Jan Gunnar Røise (Hjalmar), Sverre Bentzen (Gamle Ekdahl), Hilde Steinsland (Hedvig) og Mari Maurstad (Gina). Foto: Dan Petter Neegaard

  • Therese Bjørneboe

Toralv Maurstad glimret med sitt fravær. Men ved å trekke seg fra rollen som Gamle Ekdal i Stein Winges oppsetning, har han gjort Riksteatrets Vildanden til høstens mest medieomtalte. Og på tirsdagens première i Nydalen svevde Maurstads spørsmål over vannene. Hvor store friheter kan en regissør ta seg med teksten? Og når opphører den å være Ibsen?

Stein Winge er kjent som en regissør som gjerne fillerister klassikerne. Og i Riksteatrets Vildanden har han satt sin umiskjennelige signatur på stoffet, som når kandidat Molvik er blitt transvestitt og smørsanger.

Men når Vildanden er blitt en av de beste oppsetningene jeg har sett av Stein Winge på lenge, er det fordi Winge er en regissør som tør å skape fallhøyde. Både for skuespillerne og Ibsens tekst.

Barnets perspektiv

Enhver klassikeroppsetning beveger seg i et spenningsfelt mellom formidling og fortolkning, og jo større friheter man tar seg med originalteksten, desto dypere risikerer man å falle. På Riksteatret åpner forestillingen med at Hedvig ligger på et snusbrunt vegg-til-vegg-teppe, med en Cola og en Mac: «Kjære dagbok». Ved å la Hedvigs dagboknedtegnelser fungere som en slags voice-over-replikker, er det en Vildanden fortalt fra barnets perspektiv.

Allerede i den første replikken spør hun seg om meningen bak ordene. Hva mener bestefar når han sier at det er skogen og fjellene som gir ham «livsmot»? Bibbi Mosletts manusbearbeidelse går på klingen av stoffet, ved å ta sjansen på å forklare eller «trivialisere» Ibsens symbolikk. Og det er denne forestillingens fortjeneste.

Den moderne tekstbearbeidelsen er pratsom, rent ut sagt skravlete. Men det gir forestillingen nåtidighet: Vi skravler mer enn noensinne, men som hos Ibsen er språket der for å tildekke.

Språklig minefelt

I Stein Winges oppsetning blir det språklige minefeltet spent ut mellom de to polene Hedvig og den gamle Ekdal. Sverre Bentzen overtok for Toralv Maurstad, og hans Gamle Ekdal er ikke bare mer aggressiv enn rollen vanligvis blir tolket. Han fører også tanken til Tsjekhovs Tsjebutykin i Tre søstre . En som sprer om seg med «nonsensreplikker», men som graviterer mot det absolutte nullpunktet.

«Haren hopper, reven fanges i fellen!» sier gamle Ekdal, i en scene mot slutten hvor oppsetningen går langt i å antyde at den «halvsenile» tullingen tar revansj på grosserer Werle.

I likhet med den australske Vildanden -oppsetningen som gjestet Ibsen-festivalen i fjor, er det Hedvig, snarere enn Gregers Werle, som er sannhetssøkeren i denne forestillingen. Og Hilde Stensland er en avsentimentalisert Hedvig, med troverdigheten til en nåtidig tenåring, som spiller en mer aktiv rolle i familielivet enn på Ibsens tid.

Tillit og armslag

Der Hilde Stenslands 14-årige Hedvig blir kastet ut i et minefelt når hun stiller spørsmål ved hva ordene betyr, har Stein Winge gitt de andre skuespillerne tillit og armslag til å utforme karakterene. Mari Maurstads Gina balanserer på en knivsegg, som både elskerinne og reservemor for Jan Gunnar Røises Hjalmar.

I Røises tolkning, er Hjalmar Ekdal så affektert og selvmedlidende at det kan virke uforståelig at Gregers Werle tror på ham. Men i denne forestillingen dreier alle karakterer rundt sin egen akse. I splendid isolation, «Kom og se, sa den blinde til den stumme!» som Gamle Ekdal formulerer det.

Stein Winge har signert en svart, men også komisk og burlesk Vildanden . Han balanserer hensynet til å formidle Ibsen på en nærmest glassklar måte til et ungt publikum som ikke kjenner Vildanden fra før.

Men når Gregers kommer trekkende med Jesus, spøker Winges oppsetning av Bibelen, og ikke minst Saramagos «Jesusevangeliet» i bakgrunnen. Ingenting er hellig – heller ikke offeret.

Spilleplan for Vildanden

  1. Les også

    Virtuost og løfterikt fra Oslo Filharmoniske Orkester

  2. Les også

    Nakent og svevende

  3. Les også

    Mildere, funky mørkemann

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Anmeldelse av «Vildanden»: Makeløst gripende

  2. BYLIV

    – Har du lyst til å bli overrasket, bør du se dette

  3. KULTUR

    Til sammen blir det en av de gøyeste festene jeg har vært på. Hvorfor?

  4. KULTUR

    Årets Ibsenfestival er inspirert av Panama Papers

  5. KULTUR

    Joachim Calmeyer er død

  6. KULTUR

    Essay: Når Ibsen blir u-hjelp