Byliv

Carte Blanche serverer samtidsdans uten dans

Bergens-baserte Carte Blanche feirer 25-årsjubileum og gjester Oslo med merkverdig program og ansiktsløse dansere

afp000656090-CrFSb_jd9g.jpg Erik Berg

  • Mona Levin

To verk står på programmet: Crystal Pites Ten Duets on a Theme of Rescue , og Hooman Sharifis Shadows Remain Silent . Begge foregår for en stor del i mørket, og det betyr at danserne forblir ansiktsløse, les upersonlige. Ten Duets fra 2008 er ca et kvarter langt, og danses til Cliff Martinez’ flytende filmmusikk fra Solaris .

Pite skal være det «hotteste koreografnavnet i Europa for tiden», men hennes signatur her er diffus. De fem medvirkende, som i ti forskjellige konstellasjoner skaper inntrykk av «redning», får iallfall beveget seg i pakt med den lange og krevende utdannelsen dansere har. Ikke individuelt på noen måte (måtte gud forby i samtidsdans), ikke opprivende, ikke humoristisk, ikke personlig, men som et (mørklagt) utstillingsvindu for kroppsbeherskelse.

Overgrep

I programmet står det om Hooman Sharifi – ny sjef for Carte Blanche – at hans arbeider utforsker følelser og strukturer som skjuler seg bak hierarki, vold, makt og overgrep.

I dette tilfellet foregår overgrepet mot publikum, som forlater salen i en kombinasjon av sjokk og undertrykt latter. Sjokk i betydningen oppgitthet.

Det 50 minutter lange Shadows (Norgespremiere) akkompagneres i partier av tramping, mot slutten av insisterende slagverk. De ti danserne innleder med kraftfull og stort sett unison fremføring av en kjent Mercedes Sosa-sang, før de danner en kjede som sprenges, og i de neste 45 minuttene er på hver sin planet. Først duver de som under vann, viljeløse som sjølik, så forplanter små bølger seg mellom danserne, bevegelsene blir større (faktisk spennende å følge), inntil bildet fryser og sjølikene blir til is.

Fra da av foregår det meste i klumpete gymnastiske, tidvis meditative, og ofte aggressive, spastiske eller zombielignende bevegelser. Vi får se at Carte Blanches dansere kan stå helt stille veldig lenge, at de kan utføre sine individuelle bevegelser uavhengig av hverandre, at de kan trampe. Og trampe og trampe. De kan hoppe som kenguruer og de kan løpe.

Aggresjonsskapende

Sharifi er opptatt av bevegelse fremfor dans, det forstår vi, men kan slike bevegelser fylle et veltrent ensembles kunstneriske uttrykksbehov på noen måte? Dette verket er aggresjonsskapende, og hvis det er Sharifis mål, har han nådd det. For øvrig er det ikke et minutt for kort.

Forestillingen hadde premiere på Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Asylbarnet som ble teatersjef

  2. KULTUR

    ANMELDELSE: Dans til å bli kvalm av

  3. KULTUR

    Motorpsycho, Susanna og Carte Blanche i Operaen

  4. KULTUR

    Carte Blanche danser sjelden for å fornøye. Men Get Lost er en overraskende fornøyelig forestilling.

  5. KULTUR

    Denne forestillingen fikk Danse-Norge til å ryke i tottene på hverandre

  6. BYLIV

    Film fra Sør, Mozart-fest og Cosmopolite-jubileum