Byliv

«I einsemda på bomullsmarkene:» Malplassert satire

Det Norske Teatrets oppsetning av Koltès er risikovillig, men uforløst.

Lasse Kolsrud spiller Seljaren, Hallvard Holmen Kjøparen. Fredrik Arff

  • Therese Bjørneboe

«A play is a poem standing up» — sa Lorca, og gjengis ofte av Jon Fosse. Det kunne også vært et motto for I einsemda på bomullsmarkene av den franske dramatikeren Bernard-Marie Koltès. Stykket kan leses som et «oppreist» dikt, men det er ingen enkel jobb å få det opp å stå på scenen.

Stykket er en dialog mellom to menn, som på Det Norske Teatret blir spilt av Lasse Kolsrud og Hallvard Holmen. Den ene er selger, den andre kjøper, men det er en hemmelighetsfull tekst, som aldri avslører hva slags varer det er snakk om. Sex, dop, eller følelser?

Manuset er bare på noen og tyve, men tettskrevne, sider, og delt opp i 36 replikker. Det eiendommelige grepet med å nummere replikkene, fra 1 til 36, er kanskje ment å gi regissører og skuespillere et kart å navigere etter. For det er ingen sceneanvisninger som oppgir hvor vi er, eller hva karakterene foretar seg. Det kan bringe tanken til musikalske satser. Men når taleflommen stadig avbrytes med et «gong» , kan det også henspille på bokseringen.

I begynnelsen av stykket kommer Koltès med en viktig «saksopplysning» — som blir lest på høytaler på Det Norske: «Ein deal er ein forretningtransaksjon som handlar om verdiar som er forbotne eller strengt regulerte, og som blir inngått på nøytrale eller ikkje nærare definerte stader (…)».

Rotløse karakterer

Hvis man tar dette som en regianvisning, kan det forstås dit at rommet — forstått som en konseptuell og kognitiv størrelse — må være overordnet i forhold til et fysisk sted. Man bør altså vokste seg for realistisk illustrasjon.

Koltès’ stykker kjennetegnes også ellers ved at de utspiller seg på en slags ikke-steder, som parkeringsplasser eller gatehjørner. Karakterene er likedan rotløse, ofte kriminelle, og — ikke minst i dette stykket — preget av en destinasjonsløshet. Mennesket er menneskets skjebne, men forbindelsene er upersonlige og flyktige. Det er rart at forestillingen har valgt å kalle karakterene for Kjøparen og Seljaren — når den sistnevnte kalles «Dealer» hos Koltès. I teksten blir det aldri klart hva transaksjonen gjelder.

Men det dreier seg om noe som utveksles «i dei forbodne timane og på dei forbodne stadane». Og kanskje endatil om noe ikke-eksisterende, for i dette forhandlingsrommet gjelder det «å selja utan å ha noko å selja, kjøpa utan å ha noko å kjøpa».

Forhold blir redusert til kjøp og salg

I Tormod Carlsens iscenesettelse følges omskrivningen fra Dealer til Seljaren opp av andre valg som medfører et skift i perspektiv. Publikum oppfordres til å kjøpe vin og øl fra baren — etter «gongene» i teksten — og tilbys rabatt på teaterbilletter. Når bakveggen er utstyrt med logoen til REMA blir tidlig klart at målskiven er et samfunn hvor alle forhold blir redusert til kjøp og salg. Spørsmålet er om stykket kler en så opplagt samfunnskritisk innfallsvinkel. Samtidig er det som om forestillingen nøler, for det er noe geipende og selvironisk over publikumshenvendelsene.

Lass Kolsrud og Hallvard Holmen har den utfordrende oppgaven å formidle en tekst som er nærmest uforståelig, lest setning for setning. Men der det konsekvent forretningsmessig språket også utstiller noe som er dypt språkløst og følelsesmessig uartikluert.

Slik man kan forestille seg de to mennene som dyr som kretser omkring bålet, som jo er en banalitet eller klisjé — men samtidig ironisk. Ironien er tilsiktet av Koltès. Men på Det Norske trekker den nåtidige kritikken forestillingen i retning av satire — ikke ironi.

Rollene blir for utstilte, og teksten for enstonig, i mangel av noe mytisk eller underliggende erotisk. På slutten kommer det to plastikk-haier svevende inn på scenen, som følger hver sin bane. Det setter et fint punktum for en risikovillig, men uforløst oppsetning av en vel og merke ekstremt vanskelig teatertekst.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Vår anmleder gir Bjella-forestilling terningkast seks: Dette er en forestilling som stopper livet ditt i 90 minutter.

  2. KULTUR

    Anmeldelse: Musikalsk og litt innesluttet teater inspirert av Åstaulykken

  3. KULTUR

    Vår anmelder om Marie Blokhus’ monolog: «Gode intensjoner, men svakt teater».

  4. KULTUR

    Vår anmelder om Antigone på Det Norske Teatret: «Tragedie i toppklasse»

  5. KULTUR

    Toppkarakter til Kirsebærhagen: «Uendelig vakker og svært interessant».

  6. KULTUR

    Lise Fjeldstad har dødd som mor Åse over hele verden i 65 år