Byliv

Kommentar: «Cannibal Holocaust» er motbydelighetens estetikk

Filmvold kan rettferdiggjøres, men ikke for enhver pris.

<i>Cannibal Holocaust</i> er en av filmhistoriens mest myteomspunne filmer. Another World Entertainment AS

  • May Synnøve Rogne
    Film- og TV-anmelder

Denne helgen ble en av historiens mest beryktede filmer satt opp på ordinær kino for første gang i Norge. Ruggero Deodatos Cannibal Holocaust fra 1980 er beryktet for sine brutale og ekstremt nærgående bilder av kroppslig lemlestelse. Etter premièren delte kritikerkorpset seg i to. Noen så på filmen som en sosial kommentar til vår moderne verden, mens andre dømte den hardt for dens ekstreme voldsuttrykk.

Dette er ikke en film som skjuler seg bak humor, som er vanlig hos for eksempel splatterfilm. Det er ofte aggressive og alvorlige filmer hvor poenget er å tøye grensene for hva som kan vises. Cannibal Holocaust ble forbudt i en rekke land, inkludert Norge, men den ble tillatt i 2005.

Journalist og filmanmelder May Synnøve Rogne Anette Karlsen

Rykte om dens brutalitet spredte seg. Var alt ekte? Var det snuff-film? Svaret er nei, men det italienske rettsvesenet rakk å beskylde Deodato for drap. Snuff er det ikke, men alle ryktene har vært god reklame. Blandingen av seksualisert vold og drap på levende dyr, gjør at filmen fortsatt er svært kontroversiell.

Fredag kveld ble den vistpå Ringen kino sammen med Eli Roths hyllest til kannibalfilmen. The Green Inferno (2013) har ikke samme sjokkeffekten som sin forgjenger, men den er fortsatt en ekstremt ekkel og ubehagelig film.

Vold versus sex på film:

Les også

– Sex er under angrep

Torturporno

Eli Roths <i>The Green Inferno</i> handler om en gjeng amerikanske miljøaktivister. Etter en flyulykke blir de tatt til fange av en kannibalistisk stamme dypt inne i Amazonas. Eduardo Moreno

Roth gjorde seg bemerket med skrekkfilmen Hostel (2005), en oppvisning i torturporno. Filmen er et godt eksempel på hvordan det å pøse på med de mest ekstreme effektene ikke gjør den mer skremmende. Det blir bare ekkelt og ubehagelig. En film som gikk enda lenger inn i det ekstreme var A Serbian Film (2010) om pornografisk snuff, som faktisk er så grotesk at den omtrent er umulig å se.

Det som tidligere var forbeholdt filmene nederst i videohylla, startet en ny trend innen skrekkfilmen. Vold og tortur ble med bred pensel klint ut over lerretet. Når vold vises i ekstrem detaljrikdom kun for å presse grensene for hva som er mulig å vise, blir den spekulativ.

Les også

Tarantino: «Du vet at volden kommer, bare ikke når»

Kryper sammen i vemmelse

Vold på film kan være mer effektiv når det ikke pensles ut. Et godt eksempel er scenen i Quentin Tarantinos Reservoir Dogs (1992) hvor Michael Madsen torturerer en forsvarsløs politimann. Idet øret kappes av, snur kamera seg bevisst bort. Men du som publikum kryper sammen i grøssende vemmelse for du vet akkurat hva som skjer.

Samtidig kan det å pensle voldshandlingene ut i et blodig maleri være nødvendig. Sluttscenen i Bonnie & Clyde (1963) ender med at filmens antihelter pepres full og ligger blodige og livløse på bakken. Kan scenen rettferdiggjøres? I høyeste grad. Den er et smertefullt og emosjonelt knyttneveslag i magen.

Problemet med filmer som både Cannibal Holocaust og The Green Inferno, er at de viser all den ekstremt skildrede volden kun for sjokkeffekten. Nå er det ikke nødvendigvis slik at de er dårlige skrekkfilmer av den grunn, men de er definitivt for spesielt interesserte.

Tegneserievold:

Les også

«Deadpool» er smart, men hjerteløs

Vold som underholdning

Begge er en oppvisning i hvor langt du kan tøye grensene. Når partering, lemlesting, tortur, krydring og steking av menneskekjøtt følges av slafsing og spising som dras ut i alle detaljer, blir selv en herdet filmanmelder kvalm.

Hvem er det egentlig som synes det er gøy å se på denne typen aggressive voldsfilmer? Er det en form for pervers masochisme? En ting er i alle fall sikkert. Du må vite hva du går til. Roter du deg inn på en av disse to filmene ved et ulykkestilfelle, risikerer du å få noen bilder på netthinnen du sent vil glemme.

For de ekstreme detaljene i Roths film har ingen annen funksjon enn å være sjokkerende og motbydelig. Du kan alltids argumentere med at Roth vil si noe om den vestlige verdens utnytting av regnskogen, men det hjelper ikke når han fremstiller urinnvånerne som primitive, barbariske og bestialske.

Det du sitter igjen med etter å ha sett The Green Inferno, er at Cannibal Holocaust ikke trenger en hyllest. Originalen er mer enn nok.

  1. Les også

    Regissør Gaspar Noé: - Fri kjærlighet og sex er under angrep

  2. Les også

    Tarantino om «The Hateful Eight»: «Du vet at volden kommer, bare ikke når»

  3. Les også

    «The Hateful Eight:» Tarantinos blodige revisjonisme

Relevante artikler

  1. BYLIV

    Paul Simon til Oslo

  2. BYLIV

    Christer Falck samler norske artister til Prince-hyllest

  3. BYLIV

    Middelalderfestivalen: - Mest moro, men også opplysende

  4. BYLIV

    10 tips for helgen

  5. BYLIV

    Amy Schumer til Norge

  6. BYLIV

    Det lukter Norwegian Wood