Også anmeldt:
Ryktene om Mark Knopflers alvorlige ryggproblemer hadde forlengst nådd Oslo. Som Norwegian Woodfestivalens desidert største trekkplaster, og eneste utsolgte konsert i år, var nok både festivalledelsen og publikum glade for at han i det hele tatt valgte å gjennomføre. Selv om det betydde at den til vanlige så virtuose gitarlegenden denne gangen måtte nøye seg med å levere alle sine signatursoloer fra en svingstol.
Blant de beste.
Som gjenganger på de fleste lister over verdens beste gitarspillere, og med et glimrende backingband i ryggen, var den ingen utfordring for Mark Knopfler å gjennomføre konserten med begrenset bevegelighet. Men selv om det ikke var noe som helst å utsette på den tekniske gjennomføringen eller samspillet, bar likevel konserten sterkt preg av at gitarguruen ikke var i toppform.
Slapp start.
Mark Knopfler er hverken kjent for å være en pratmaker eller en utpreget showmann. Det er først og fremst gjennom fremføringen av låtene sine han formidler intensitet og energi på scenen. Sittende på en stol, uten å si et ord til publikum, ble ikke dette like lett. Derfor bar også første halvdelen av konserten preg av å være i det slappeste og sløyeste laget. Nesten som om det skulle vært en jamkveld med gutta i øvingslokalet.
Improviserte.
Det var først halvveis ut i settet, etter de gamle Dire Straits-slagerne «Romeo & Juliet» og «Sultans of swing» at temperaturen på scenen begynte å stige. Knopfler tødde opp og leverte noen tørrvittige kommentarer om sin egen helsetilstand, til publikums store fornøyelse. Deretter tok han seg også tid til å spille noen improviserte gitarsoloer, som backing for VM-ropene til noen fotballglade sangfugler blant publikum. For slikt koster jo en gitarist av hans klasse knapt en kalori.
Pangavslutning.
Siden Mark Knopfler turnerer som soloartist, er forståelig nok mesteparten av låtene som ble spilt hentet fra hans soloplater de siste årene. Men et knippe Dire Straits-klassikere hadde likevel lurt seg inn på sanglisten. Den to timer lange konserten var i det store og hele en ganske slapp affære, men ved å spare store hits som «Brothers in arms» og «So far away» helt til slutten, klarte han likevel å få publikum til å sitte igjen med følelsen av å ha vært med på en langt mer energisk og intens konsertopplevelse, enn det de egentlig hadde vært.