Byliv

«Tale of Tales:» Burlesk, grotesk og makabert

Fascinerende eventyr for voksne.

  • May Synnøve Rogne
    May Synnøve Rogne
    Film- og TV-anmelder

Vår vurdering:

5 av 6

Det var en gang en mann kalt Giambattista Basile som på 1600-tallet skrev ned eventyr i Napoli. Hans Il Pentamerone inneholder noen av de første versjonene vi kjenner av eventyr som Askepott og Rapunsel . I dag er eventyrene pastellfarget av Disneys harmløse og romantiske univers. Det er derfor befriende å se en film som tar det burleske, blodige og groteske på alvor.

Absurd og bisarr

Regissør Matteo Garrone slo gjennom med den brutale mafiafilmen Gomorra (2008), som Aftenpostens anmelder ga terningkast 6. Tale of Tales er noe helt annet. Her fortelles de fantastiske historiene med en dose magisk realisme, et snev av Terry Gilliams absurditet, et pust av Guillermo del Toros skrekkelige univers og et hint av Peter Greenaways bisarre tablåer.

Går fortsatt på kino:

Salma Hayek spiller den barnløse dronningen som går over lik for å få en tronfølger. Foto: Tour de Force

Historien tvinner tre forskjellige eventyr inn i hverandre. Jeg skal ikke avsløre for mye, men du møter barnløse dronninger, gigantiske sjømonstre, jomfrufødsler, vakre prinsesser, troll og en konge som elsker en loppe!

Ikke eventyr for barn

Det spares ikke på effektene. Kostymene er påkostet, landskapene fascinerende og slottene steder du får lyst å besøke på tross av det skumle som lurer i eventyrenes skyggeverden. Scenen hvor den barnløse dronningen, spilt av Salma Hayek, slafser i seg et monsterhjerte, summerer opp eventyrenes makabre og groteske karakter. Det er en påminnelse om at de ikke alltid har vært for barn, og det er heller ikke denne filmen.

Utseende bedrar i <i>Tale of Tales</i>. Foto: Tour de Force

Garrone har laget en vakker, visuell lek av farger og flotte komposisjoner. Eneste minus er at han kanskje er litt for opptatt av å male lerretet med farger og eventyraktige landskaper. Han burde gitt selve historiefortellingen litt mer oppmerksomhet.

Det største problemet er at de tre historiene ikke har så mye med hverandre å gjøre, og det virker litt påtvunget at han forteller dem som en historie. Kanskje hadde de fungert enda bedre som tre adskilte historier siden han ikke greier å samle alle trådene før rulleteksten.

Karneval

På tross av det, har regissøren blandet humor og horror på en herlig måte. Filmen er snål, rar, fantasifull, kreativ, og langt unna de dagens klassiske eventyrfilmer som Ringenes Herre . Her bygger han på karnevalstradisjonen, og gir et skakkjørt bilde av en middelalder på vrangen.

Skjønnheter og monstre, magi og realisme lever side om side i en verden full av kontraster. Eventyr byr nødvendigvis ikke på de mest helstøpte personlighetene, men mer på arketyper og eviggyldige tema. En mors kjærlighet, higen etter skjønnhet og heltemot er noen av disse temaene.

Matteo Garrone har lykkes i å lage et makabert eventyr som føles mer mytisk enn fantastisk. Det er en fantastisk fabel full av morsomme innfall og forførende bilder. Den får deg til å le, og i tillegg er den en anelse skremmende før eventyret er snipp snapp snute.

Les også

«The Hateful Eight:» Tarantinos blodige revisjonisme

Les mer om

  1. Filmanmeldelse
  2. Fantasy