Byliv

Dronning Sonjas kunst: Diskrete naturskildringer

Kvaliteten på «Undring» er varierende, men naturstudiene er tiltalende.

«Lava II», et av verkene i Dronning Sonjas utstilling «Undring».
  • Kjetil Røed, anmelder og kritiker

Dronning Sonja har vært opptatt av kunst hele sitt voksne liv. Mange vil også kjenne Andy Warhol-portrettet av henne, som for tiden henger på popkunst-utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter.

De siste årene har hun blitt utøvende kunstner selv. Hun jobber blant annet med akvarell og keramikk, men det er grafikken som står henne nærmest. Hun har jo også fått kyndig veiledning av Kjell Nupen og Ørnulf Opdahl.

Så hva bidrar hun med på Undring ? Kvaliteten er varierende, men naturstudiene er tiltalende.

Uklart

«Amøbe III», et av verkene i Dronning Sonjas utstilling «Undring».

De svakeste verkene er dem hvor hun selv finner opp hele eller dominerende deler av motivet. I flere av disse kan vi se en stilisert foss, akkompagnert av småfigurer – sommerfugler, en blomst, et hode med en krone (?). Dette er relativt intetsigende saker.Det er heller ikke så mye å hente i dyptrykkene Diagonal og Vertikal , som jeg opplever som utforskning av mediet mer enn ferdige kunstverk. De forskjellige studiene av amøber er heller ikke særlig meningsfulle. Hva er linken med de andre verkene eller amøbestudiene imellom?

Naturstudier

Hovedvekten ligger heldigvis på naturskildringene. I disse verkene, som er basert på bilder kunstneren selv har tatt rundt i verden, ser vi dempede detaljstudier. Gjennom fotogravyr-teknikken – hvor bildet trykkes direkte på en polymer-plate – kan motivet varieres gjennom å trykke i forskjellige farger.

Blant høydepunktene er Lava I og Lava II – en versjon i rødt, en annen i blått – hvor den stivnede steinmassen trekkes mot abstraksjon og flertydighet. Her oppstår også en varme, en intensitet, som savnes i flere av de andre verkene.

Del og helhet

Spesielt interessante er verkene som tar for seg Vågå stavkirke, hvor kunstneren ikke har falt for fristelsen til å vise kirkebygget som sådan — og alt det «typisk norske» dét innebærer - men har tillatt seg å studere utsnitt, i close-up, av kirkeveggen i stedet.

Å indirekte overse det storslagne i stavkirken er et sympatisk trekk ved disse verkene, fordi det vitner om et ønske om å komme tettere på gjenstanden fremfor å næres av den kulturhistoriske tyngden byggets helhet signaliserer.

Igjen er veggdetaljen trykket i forskjellige farger – og igjen beveger vi oss inn i abstraksjonen, som her blir spesielt uttalt, siden sted og bygg har så tydelig identitet. Denne typen rendyrket interesse for tekstur og detaljutsnitt er ikke original, akkurat, men er utvilsomt delikat og interessant. Det er her kunstneren er på sitt beste.

Interessert i kunst? Les flere kunstanmeldelser av Kjetil Røed:

Les også

  1. 22. juli: Nyanser av ondskap

  2. Funklende kunst på Edvard Munch videregående skole 

  3. Fem kunst-tips ved Oslo-skolene

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. Kunst