Stabekkrevyen 2016: Sprikende halvmorsomheter om kortvarig berømmelse

Veiene til lykke og berømmelse utforskes i Stabekkrevyen, men kvaliteten er sprikende gjennom revyen.

Vår vurdering:

Hvordan kan man best bruke sine «15 minutes of fame», og hvordan kan man lettest nå målene sine om å bli berømt? Og hva er det egentlig man vil bli berømt for? Det er disse temaene Stabekkrevyen «Berømt og bedømt» utforsker.

Vi møter en skoleklasse på Stabekk VGS, full av vestkantungdom med penger, Vuitton-vesker, slengbukser, pels og merkeklær. Gjennom hele revyen spiller man heftig på selvironi og alle stereotypiene om Bærumsungdom.

En ny jente, Solveig, begynner i klassen på Stabekk. Hun er fra en bygd utenfor Bergen, og passer ikke inn i klassen. Så forsvinner Solveig, og vi møter henne ikke igjen før langt inn i 2. akt. Hun skal likevel vise seg å være viktig, men her kunne man med fordel ha etablert karakteren tydeligere gjennom revyen, ikke bare helt i begynnelsen og på slutten.

Denne uken har elleve revyer premiere:

«Cappel» og «Barkett» følger oss gjennom revyen

Det er «Dorthe Cappel» som loser oss gjennom revyen. Hun er programlederen i «15 minutes of fame», hvor tre elever i klassen skal kjempe om å bli mest kjent, mest berømt. Morsomst er deltageren «Morten Barkett» (Eirik Dysvik) med sine fakter og filosofiske betraktninger.

15-minutterskonseptet er dratt litt for langt, og innslagene med Dorthe og hennes deltagere i sofasamtaler blir etter hvert litt slitsomme og tynnslitte. Her spiller man på de samme vitsene gang på gang, og selv om Barkett er en morsom rollefigur, er det begrenset hvor lenge dette er gøy.

At lyden ikke er på sitt beste, og at man mellom setninger hører mye pusting og knitring, bidrar dessverre heller ikke til å bedre helhetsinntrykket.

For mange dødpunkter

Flere sketsjer har stort potensial, men kunne vært løst på en bedre måte. Her kunne man med fordel terpet på komisk timing — som for eksempel i sketsjen om psykologtimen, hvor en pasient forteller i detalj om livet mens vi får innblikk i psykologens notater på storskjerm.

Også i sang- og dansenummeret «De gærne har det godt» ligger det mye uforløst potensial, men resultatet minner mest om en juleavslutning på ungdomstrinnet. Dette er langt fra toppnivået man ser hos enkelte andre skoler.

Revyen er for usammenhengende, og det er av og til vanskelig å henge med i svingene. Flere av innslagene er også direkte pinlige, som «MILF»-sketsjen som blir etterfulgt av tidenes kleineste versjon av sangen «I just had sex».

Disse revyene har fått toppkarakter så langt i årets sesong:

Nissen:

OHG:

Valler:

Selvironi løfter helhetsinntrykket

Det er riktignok flere innslag som bidrar til å løfte revyen. Naturprogrammet hvor de utforsker Stabekk-elevene i deres naturlige habitat med pelsjakker og «lokalspråket» er morsomt. Det samme er innslagene om sølvguttene som gjør absolutt alt for å bevare stemmen.

Teltturen hvor politiet dukket opp med Budstikka på slep er også et morsomt innslag. Her tar de på kornet alt som er «galt» med Bærumsungdommen, og alt mistolkes. Brownies blir i politiets øyne hasjbrownies, granbar på bålet blir til cannabis, og gitarspill rundt bålet blir til utagerende bråk i politiets og medias øyne.

Stikk mot naboskolen og selvironi står frem som noe av det som er mest morsomt med Stabekkrevyen. Det fungerer spesielt godt i «Miss Bærum»-sketsjen. Her leker de med stereotypier, og er akkurat passe på kanten hele veien. Det hele ender med at de gjør et stikk mot feilannonseringen i Miss Universe, før de tar fra Eikeli kronen og gir den til Miss Dønski, som er overlykkelig over den nye sykkelen hun skal ta med tilbake til asylmottaket.

For mange lettvinte løsninger

Til tross for enkelte gode innslag, er det for mange ting som skurrer i Stabekkrevyen. Når revyens reklame for sponsorer og brann— og sikkerhetsannonseringen er blant de morsomste øyeblikkene, er det varsellamper som blinker.

Hvordan gikk det så til slutt med deltagerne, og deres femten minutter med berømmelse? Til syvende og sist gikk det ganske dårlig med alle sammen. Bortsett fra «outsideren» Solveig, som dukket opp igjen i Norske Talenter og tok seerne med storm. Josefine Janson må berømmes for sin innsats i revyen. Hun leverer flere solide karakter i tillegg til Solveig, og viser at hun synger godt, og behersker mange dialekter. Innslaget hvor Stabekk-ungdom må ha tolk for å forstå hennes nordlandsdialekt er spesielt morsom.

Alt i alt er det mye enkel situasjonskomikk i Stabekkrevyen. Her er det tatt altfor mange lettvinte løsninger, og det er for mange halvmorsomheter til at revyen når helt opp.