Byliv

Mark Knopfler: Lavmælt, men vellydende

Den aldrende gitarhelten gir oss en miks av nyere materiale og klassikere, og leverer godt tross noe dødkjøtt.

  • Eivind August Westad Stuen

Vår vurdering:

4 av 6

Mark Knopfler på Norwegian Wood i Frognerbadet onsdag kveld. Grøtt, Vegard Wivestad

Det er sommerlig i den gresskledde Frognerparken, og publikum virker avslappet. Perfekt stemning for herr Knopflers tilbakelente gitarklimpring. Mange av tilskuerne sitter før konserten, men når det syv mann sterke backingbandet inntar scenen, reiser alle seg.

Mannen selv kommer frem (med sin karakteristiske, røde stratocaster), og åpner med en funky versjon av «Broken Bones» fra den ferske skiva Tracker . Lyden er god, selv om Knopflers hese stemme forsvinner litt i miksen.

Han følger opp med livlige «Corned beef city» og den folk-pregede piratvisa «Privateering», begge fra hans forrige album, som kom i 2012. På sistnevnte åpner han alene med kassegitar, og stemmen hans lyder noe sterkere, før bandet setter i for fullt.

Sterk åpning

I mars kom Knopfler med sitt åttende ordinære soloalbum. Det toppet naturlig nok VG-lista på et tidspunkt; fyren er stor her på berget, noe som reflekteres i hele fire norske konsertdatoer på den nåværende turnéen, gjennomført i løpet av en uke.

Setlista konsentrerer seg rundt ferskere materiale, med noen klassikere klemt inn. Det er ikke noe sceneshow eller gimmicker knyttet til seansen, kun åtte musikere som produserer lyd, og en hakkete skjerm til høyre for scenen som lar de på bakerste rad få et glimt av hva som foregår.

Etter den relativt sterke åpningen, blir konsertens midtdel noe skuffende. Den vakre instrumentalen «Father and son» fra soundtracket til filmen Cal virker noe avstumpet, og de følgende låtene mangler litt energi, selv om Knopflers gitarspill klinger vakkert og dynamisk over høyttalerne.

Vi får allikevel en godbit i form av trioen «Song for Sonny Liston», «Romeo and Juliet» og «Sultans of swing» som konsertens desiderte høydepunkt. Sistnevnte svekkes av den spake vokalen, men når gitarsoloen kommer mot slutten er alt tilgitt, og det blir endelig ordentlig liv i publikum.

— Rockemusikere med over 30 års fartstid

Gitarskiftene er hyppige, og publikum er responsive, selv om de kanskje står litt vel stille. Når det er tid for soloer, vender Knopfler seg gjerne mot resten av bandet – de har en løs, men samspilt sound, hvor hver musiker får god plass – lyden er overraskende god til å være en utekonsert.

Det virker som de koser seg på scenen, noe som ikke kan sies om alle rockemusikere med over tretti års fartstid. Knopfler later til å ha en behagelig solokarriere, drevet mer av kjærlighet til musikk enn av et behov for mer inntekt (sannsynligvis kunne han levd fint på royalties fra Straits-materialet).

Mot slutten av konserten tar ting seg opp igjen. Bandet har spilt seg varme, og bygget opp til den eksplosive finalen «Telegraph road», hvor de virkelig får vise ferdighetene sine i lengre solopartier.

Etter et par minutters intens klapping, kommer de tilbake, og Dire Straits-fansene får ønskene sine oppfylt med «Brothers in arms» og «So far away», før «Piper to the end» passende nok avslutter ballet.

Tross noe småplukk og dødpunkter, er det fremdeles en opplevelse å se en av verdens angivelig tretti beste gitarister opptre live.

  1. Les også

    Norwegian Wood: Toppene, skuddene og underskogen

  2. Les også

    Slik skal Apple banke Facebook

  3. Les også

    Coverperler på utstilling

  4. Les også

    - Målet er at barna skal trygle om å få gå på klassisk konsert

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Erykah Badu på Øya: For en skandale, for en konsert!

  2. KULTUR

    Øya-aktuelle The Cure: Legender i godform

  3. KULTUR

    Beth Ditto: Dansbart og varmt på Øyas klissvåte åpningsdag

  4. KULTUR

    Vår anmelder var på Bylarm i går, og fikk en perfekt avslutning på kvelden

  5. KULTUR

    a-has popklassikere i ny drakt

  6. KULTUR

    Bob Dylan: En mester i knallform