Byliv

Mysterier i motbakke på National

Hardtarbeidende skuespillere og en spansk stjerneregissør hindrer ikke Hamsuns Mysterier fra å bli tungt teater.

  • Per Christian Selmer-Anderssen

Vår vurdering:

3 av 6

Jan Gunnar Røise gir alt som Johan Nagel i Mysterier. Dessverre må han kjempe mot en gedigen scenografi og lite skuespillervennlig regi. OyvindEide

Jan Gunnar Røises Nagel står på forscenen i en slitt, gul frakk. Han har nettopp ankommet med dampbåten, til en kystbyen som snart skal forandres for alltid. Bak ham ruller forestillingens gedigne scenografi: Tre stillaser med tilhørende rom, hotell, skog og orgelpiper. Hamsuns Lillesand er uendelig langt unna.

Hamsuns humor

Typene vi møter i Mysterier er imidlertid umiskjennelig Hamsunske. Ellen Horns hotellvertinne (i boken en mann), er herlig stram. Per Christian Ellefsens fullmektig er så til de grader ufyselig. Det er rene folkekomedien, og det føles med ett så riktig.

For når så vi sist skarpt tegnede karakterer på en norsk teaterscene?

Den spanske stjerneregissøren Calixto Bieito har hatt et livslangt forhold til Hamsun, og snapper opp humoren i Mysterier .

Slik sett er castingen perfekt. Jan Gunnar Røise kan levere replikker med en slags ladet ironi, Jan Sælid er en grotesk, men også menneskelig Minutten – og Mariann Hole har komisk timing i rollen som bitter ekskjæreste i forestillingens beste scene.

Når drømmer tåkelegges

Derfor er det så synd at skuespillerne spiller i motbakke.

Johan Nagel (Jan Gunnar Røise) får stadig selskap av stuepiken Sara (Marian Saastad Ottesen) på hotellværelset. Sara står for noen av forestillingens fineste bilder og morsomste øyeblikk. OyvindEide

De har tydeligvis fått beskjed om å rope til publikum mens motspilleren står ensom på et annet stillas. Blikkontakt er kun tillat når det skal slåss eller klines. Jeg skjønner tanken. Calixto Bieito vil illustrere Hamsuns ”stream of consciousness”, og vise oss at handlingen er Nagels høyst subjektive fortelling. At galskap og fantasi flettes inn i hverandre som om det var en drøm. Men i Bieitos drømmeunivers er det så lite rom for den skuespillerskapte spenningen, at mye av dramatikken og erotikken forsvinner.

Opplesning fra et stillas

Hovedproblemet med Mysterier er selve dramatiseringen, som er gjort av regissøren selv.

I Calixto Bieitos versjon fortelles historien av store deler av ensemblet. De deklamerer rett og slett passasjer fra boka. Det kunne vært et godt grep, men det virker tilfeldig hvem som fører ordet. Historien blir heller ikke fortalt av landsbyen som et slags kor, men av en full adjunkt, av en student som plutselig kommenterer en elskerinne – eller en stuepike som avslutter Nagels monolog. Det fungerer i bruddstykker, men ikke som helhet. Jeg blir også sittende å lure på hva Bieito egentlig vil fortelle, og jeg tenker at han burde tatt tydeligere valg. Kanskje egner ikke Nagels utspill mot Ibsen seg på scenen, når man må plassere den i en fylleslapstick for å gjøre den interessant. Kanskje burde regissøren konsentrert seg mer om kjærlighetshistorien, som lider i den enorme scenografien. Kanskje bør monologer kuttes.

Kunne det skjedd i dag? Nei.

For ja, språket er også tungt. Når Shakespeare eller Ibsen settes opp, blir det gjort språklige korrigeringer eller nyoversettelser. Hvorfor er ikke Mysterier oversatt til moderne norsk? Er det klausul fra forlaget? Har ingen turt å fortelle den spanske regissøren at Hamsuns riksmål er utdatert og passer best i bokform?

Regissøren sier noe i programmet om at Nagels rus og meningsløshet er aktuell for dagens unge europeere. Det tror jeg han er ganske alene om å mene. Nagel er et resultat av romantikken, en slags sen versjon av Werther i Goethes Unge Werthers Lidelser . Han drives av selvforakt, forelskelse og stormannsgalskap. Det er ikke akkurat et tidsspeil på den europeiske krisen.

For mye respekt

Jeg tror Mysterier feiler fordi regissøren har gått til verket med for stor respekt og kjærlighet. Det er for så vidt ikke det dårligste utgangspunktet. Historien er lett å forstå, og vi blir dratt langt inn i det hamsunske universet. Men berørende teater blir det ikke.

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Knausgårds Solveig er en litterær begivenhet. Dessverre makter ikke Festspillene å følge opp.

  2. KULTUR

    «Forelska i Shakespeare»: Overdådig festlig – med alvorlige undertoner

  3. KULTUR

    Borkman på Nationaltheatret: Briljant om de bitre

  4. KULTUR

    Operaguiden, del 3: Hvorfor kan vi ikke bare spille opera som i gamle dager?

  5. KULTUR

    Aftenpostens anmelder om Brødrene Karamasov på Trøndelag Teater: «Det er bare å hoppe på et fly!»

  6. KULTUR

    Teateranmeldelse: Scener fra en forelskelse