Byliv

«Kongolandsbyen pirker i glansbildet Norge»

Kunstnerne bak Kongolandsbyen har lyktes i å gjøre publikum ubekvemme. Vi overlates til oss selv og vårt eget blikk.

Kongolandsbyen dreier seg ikke bare om en glemt historisk hendelse, men om hvilke former for sortering av våre medmennesker vi fortsatt bedriver, skriver Kjetil Røed. Foto: Ingar Storfjell

  • Kjetil Røed, anmelder og kritiker

I anledning 100-årsjubileet for grunnloven i 1914 ble det laget en kjempeutstilling i Frognerparken. En del av «fornøielsesavdelingen» var «Kongolandsbyen», med stråhytter og ekte afrikanere. Muhammad Ali Fadlabi og Lars Cuzner har de siste årene arbeidet med å gjenskape landsbyen. Da Kongolandsbyen åpnet torsdag var det ingen å se i stråhyttene annet enn det besøkende kunstpublikumet selv.

Les saken:

Les også

- Jeg synes ikke vi burde ta dette opp

Skuffelse

Cuzner og Fadlabi fortalte at beboerne «var her, blant oss», men at de ikke satt på paviljongene. Mange besøkende gikk og så etter «de utstilte», selv om de jo ikke kunne skilles fra det vanlige publikumet.

I forkant av hadde nemlig kunstnerne opplyst at det ikke nødvendigvis var afrikanere som skulle bo i hyttene – her kunne alle, med en hvilken som helst hudfarge, delta. De hadde fått 300 påmeldte beboere. Dette skapte forvirring.

Var det hele et fiffig påfunn, fantes det ingen «utstilte» i det hele tatt? Vi ble fanget i et usikkert rom mellom de som ser og de som blir sett.

Produktiv forvirring

Kongolandsbyen gjør kunstpublikumet ubekvemme. For når man går på en utstilling vil en gjerne få tilfredsstilt lysten etter å se noe ”viktig” eller ”interessant”, men her er var det kun kulisser å se.

Situasjonen er interessant fordi den berører nerven av hva kunst dreier seg om samtidig som prosjektets problematisering av diskriminering holdes intakt. Vi er blitt vant til en kunst som formidles av eksperter og anrettes slik at vi skal forstå hva som er riktig og galt. Her står vi nakne, overlatt til oss selv og vårt eget blikk.

Fikseringspunkt

Ved å gjenoppføre en historisk begivenhet som er utilstrekkelig forstått eller glemt kan arbeidet med historien, og vår selvforståelse, begynne på nytt. I likhet med den tyske kunstneren Joseph Beuys dreier Cuzner og Fadlabis prosjekt seg ikke om en elites leveranser av objekter til en liten krets betraktere, men samfunnets evne til å forandre seg.

Prosjektet er blitt omtalt i media fra Hong Kong til New York. Det viktige for verkets suksess er imidlertid ikke dekningen i seg selv, men hvordan den bidrar til å pode inn et bilde av Kongolandsbyen i forestillingen om Norge.

Men er det egentlig Kongolesere det dreier seg om her? Er ikke heller Kongolandsbyen et fikseringspunkt for en bredere diskusjon av diskriminering?

Sortering

Kongolandsbyen dreier seg ikke bare om en glemt historisk hendelse, men om hvilke former for sortering av våre medmennesker vi fortsatt bedriver.

I intervjuer har Cuzner og Fadlabi påpekt at diskriminering ikke trenger å dreie seg om hudfarge. Rase er ikke så mye noe du ser på – det er ikke et objekt – men en ramme å se gjennom. Ved å avgrense hvem vi er vil det alltid være noen som faller utenfor, som ikke blir inkludert i vårt fellesskaps fortreffelighet.

Det er lett å ta avstand fra Kongolandsbyens utstilling av afrikanere i 1914, men den mer usynlige sorteringen av mennesker er mer vrient å få øye på.

Fattige, prostituerte, romfolk og andre som havner utenfor de vanlige fellesskapene – og kanskje ikke har like mye å feire i disse dager – er slik sett alle beboere av en ”Kongolandsby” det er vanskeligere å få bukt med enn den Cuzner og Fadlabi har gjenskapt.

  1. Les også

    Åpnet «Kongolandsbyen» i Frognerparken

  2. Les også

    «Vi ville starte en diskusjon om rasismens evolusjon»

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Den nye Munch-utstillingen er best med øynene lukket

  2. A-MAGASINET

    Kunstnerne Melgaard og Bjertnes brøt kontakten. Slik gikk det da de tok opp tråden igjen.

  3. KOMMENTAR

    Essay: Aftenposten har mange feil på samvittigheten. Den nest verste er forfølgelsen av Edvard Munch | Harald Stanghelle

  4. BYLIV

    Denzel mot den russiske mafia

  5. BYLIV

    Det lukter Norwegian Wood

  6. BYLIV

    Hei Oslo, her kommer jeg