Byliv

Tenk Negativt!

«Et drømspill» er iscenesatt som et nåtidig skyggerike. Alle er utbrente, utmattede. Men kanskje det hjelper å tenke negativt.

"Datteren" i Mariann Holes skikkelse møter alle fasetter av menneskelig lidelse. Gisle Bjørneby/Nationaltheatret

  • Therese Bjørneboe

Calixto Bieitos iscenesetter «Et drømspill» som et musikalsk verk og som variasjoner over et tema: Alle føler seg isolert og alene. Ingen ser meg. Ingen hører meg.

Strindbergs «Et drömspel» (1906) utkom få år etter Freuds «Drømmetydning». Slektskapet mellom verkene ligger i drømmespråkets logikk. Som Freud så, er det noe scenisk ved drømmen. Man er både innenfor og utenfor, følelsesmessig innlevd og observerende på samme tid.

En slik dobbelthet er et bærende fortellergrep i «Et drømspill», hvor hovedpersonen, guden Indras datter, lar seg synke ned til jorden for å skjønne hvorfor menneskene klager. Forestillingen på Nationaltheatret starter i mørke. Vi hører hikst og gråt, før lyset på scenen går opp. Mariann Hole ligger i en sprinkelseng på en sykesal.

Les også:

Les også

Heddaprisen til Mariann Hole

Stakkars mennesker

«Det är synd om människorna!» lyder stykkets mest berømte replikk. På svensk kan det både bety at det er synd menneskene, og at det hefter synd ved dem. Men selv om norske oversettelser ikke fanger inn dette, kan flertydigheten formidles gjennom regi og spill.

På sin jordiske vandring møter Datteren alle slags fasetter av menneskelig lidelse, krenkelse, forurettelse. Har ikke livet noe man kan glede seg ove, spør hun.

Gisle Bjørneby

På Nationaltheatret er scenen mellom Hole og Gunnar Røise, advokaten Datteren gifter seg med, nesten verdt hele forestillingen. Fattigdom hadde hun regnet med. Ikke skitt. Han svarer at de ikke har det så verst, «ennå finnes det mat i gryten!» Hun: «Hva slags mat?…» Han: «Kål».Mariann Hole tar en munnfull av den «maten» han har slengt på tallerkenen, og brekker seg. Bieito bruker grovkomiske virkemidler, men også svart humor kan gi et løft. Se det trivielle på avstand.

Les også:

Les også

Klassisk høst med Ibsen og stjerner

En utmattet tid

I programmet refereres det til Byung-Chul Hans' «Müdigkeitsgesellschaft» (Tretthets— eller utmattelsessamfunnet) som en inspirasjon for «Et drømspill». I denne pamfletten hevder forfatteren at prestasjonskravene i dagens samfunn fører til at den enkelte retter all aggresjon innover og mot seg selv. Det henger sammen med kravet til en positiv innstilling. Tenk positivt, eller gi opp.

Sykesalen som innramming for oppsetningen, minner om Hilda Hellwigs oppsetning av «Et drømspill» på Hålogaland Teater (2010), hvor verden ble fremstilt som galehus. Men Bieitos inngang er likevel mindre bombastisk. Skuespillerne fremstiller ikke psykiatriske pasienter. Det finnes hele tiden en avstand som antyder at dette er én mulig virkelighet, og ikke den eneste.

Les også:

Les også

Sanselig og tett på

Nakne kvinner

Scenograf Rebecca Ringst har lyttet seg inn til det arkaiske i landskapene hos Strindberg. Mest slående er det i tablået hvor flere trær henger opp ned og roterer, og i bryggen på slutten. Da ser man glimt av en både urgammel og nyfødt verden. Nakne kvinner, én er rundt 70, en annen 50, bringer tanken til kvinnen i tre stadier, eller livssyklusen.

Men de nakne kvinnekroppene fungerer også som et politisk statement. Er det dette vi er så redd for? Kropper er omsluttet av taushet, og et korrektiv til alle ordene. Samtidig er dette en forestilling som teksten. Stykket er noe omredigert og slanket ned. Men man trenger ikke modernisere språket. Strindbergs tekst høres like frisk og moderne ut som da den ble skrevet.

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Knausgårds Solveig er en litterær begivenhet. Dessverre makter ikke Festspillene å følge opp.

  2. KULTUR

    "Et War Requiem som blør, sørger og raser"

  3. KULTUR

    Byggmester Solness: Er fallerte menn bare blitt til latter etter snart ett år med #metoo?

  4. KULTUR

    Fransk stjerneregissør setter opp Ibsen i Oslo: – Det norske språket inneholder fabelaktige ord

  5. KULTUR

    Teateranmeldelse: «En oppsetning som gjør kontroversielle Peter Handke lettere å svelge»

  6. KULTUR

    Operaguiden, del 3: Hvorfor kan vi ikke bare spille opera som i gamle dager?