Byliv

«Wendyeffekten»: Lett gangsterhumor uten dybde

Wendyeffekten har ikke nok av det mørke i seg for å være morsom nok, og blir dermed en lettvekter.

  • Sol Sigurjonsdottir

Hva er det egentlig som skjuler seg bak vinduene i blokkleilighetene på Bøler? Vi blir med inn i drabantbyens hemmelige verden, hvor et velsmurt, korrupt svart økonomisk system regjerer i sitt eget lille univers. Tematikken og den ytre handlingen er godt kjent: Mafiakomedier om hvitvasking og organisert kriminalitet har vi sett før.

Det blir trøbbel i paradis når regnskapsføreren av «Bank of Bøler» blir borte, og pengeflyten stopper. Når «krakket» inntreffer går plutselig alt skeis. Med regnskapsføreren forsvinner også pengelageret, og kappløpet er i gang.

Karikerte figurer

Vi møter et stjernespekket lag med norske skuespillere, og persongalleriet er karikert til det ytterste. Her får skuespillerne boltre seg i overspill og klisjeer, som til en viss grad fungerer godt, i denne lette komedien.

Skåber i rollen som prostituerte Wendy. Foto: SF Norge AS

Linn Skåber spiller Wendy, Bølers eneste luksusprostituerte. Hun opererer i en leilighet med tropisk dekor og en overflod av velour. Wendy griper sjansen når hun ser en vei ut av livet på Bøler, og blir en nøkkelperson gjennom filmen.Som en med en personlig forkjærlighet for Oslo-filmer, setter jeg pris på at Wendyeffekten forteller en ny og annerledes historie om Østkanten. Filmen er flott rammet inn med bilder av bydelen. Vi får et innblikk i hva som kan under overflaten, og man begynner å gruble på hva slags økonomiske systemer som kanskje skjuler seg i virkeligheten.

Likevel sliter filmen med å stå igjen som en bedre film enn flere andre norske gangsterkomedier de siste årene.

Forblir en lettvekter

Filmen er inspirert av virkelige hendelser på Østkanten.

Den forsøker å være Coen-aktig i stilen, men lykkes dessverre ikke med dette. Her kunne man gått enda lenger ned i dybden, og enda lenger ned i folkesjelen.

Filmen kunne med fordel hatt flere elementer av det mørke og det dystre, det hadde ikke gått på bekostningen av humoren, men derimot løftet filmen.

Det er heller ingen store skuespillerprestasjoner i filmen. De enkle figurene fører til at man mister noe av karakterdybden som kunne gjort dette til en bedre film. Filmen har rett og slett ikke nok av det mørke i seg for å være morsom nok, og klarer ikke å røre ved publikum.

Om man hadde dyrket frem det sære og mørke opp mot den lette humoren, kunne dette virkelig ha blitt årets beste Oslo-film. Det er den dessverre ikke, men forblir en lettvekter.

  1. Les også

    Vil legge Cinemateket under Nasjonalbiblioteket

  2. Les også

    «Der vindane møtes:» Gjør deg årvåken for de minste detaljer

  3. Les også

    Man from U.N.C.L.E: Sjarmerende, men tomt moteshow

  4. Les også

    Jauja: Vakkert, men tomt

  5. Les også

    «The Gift:» Intelligent og stilren psykologisk thriller

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Filmanmeldelse: Som å se en middelmådig Will Smith-actionfilm

  2. KULTUR

    «Norske byggeklosser» spiller på gjenkjennelseseffekten

  3. KULTUR

    Filmanmeldelse: Ikke alle Netflix-filmer er dårlige. Denne er strålende.

  4. KULTUR

    Aki Kaurismäki drikker fortsatt, men har byttet ut spriten med vin. Nå har han kanskje laget sin siste film.

  5. KULTUR

    Anmeldelse av «Sex Education:» La oss snakke om sex

  6. KULTUR

    «Gilberts Grusomme Hevn»: Morsomt om oppkast og hevn