Byliv

Midtlivskrise i fjellheimen

Mot naturen er et kunstnerisk gjennombrudd for regissør Ole Giæver, som våger mye og vinner på det.

  • Kjetil Lismoen

Vår vurdering:

5 av 6

Image for xstream video 20251

Vi vet fra før at norske menn begynner å løpe når midtlivskrisen innhenter dem. Det er en slitesterk klisjé i norsk film og litteratur. Men sjelden har mannens midtlivskrise blitt tatt med like stort alvor som i Ole Giævers Mot naturen .

Han har hentet inspirasjon til tittel fra filosofen Arne Næss, om at vi går inn i oss selv når vi går ut i naturen. Men den største inspirasjonen synes å være Knausgårds Min kamp , som det er vanskelig å forestille seg denne filmen uten.

Ole Giævers midtlivskrise er grunnleggende menneskelig. Mer film

Martin, spilt av Giæver selv, holder på å miste grepet om sin tilværelse i en nordnorsk småby. Han greier ikke å engasjere seg i familielivet, og fyller hodet med banale, selvmedlidende tanker. En helg bestemmer han seg for å ta den rituelle løpeturen helt opp på høyfjellet som omkranser den klaustrofobiske småbyen, i håp om å samle tankene og komme til bunns i hva som er galt.

Skarp humor

Vi har vært oppe i fjellheimen sammen med Ole Giæver før. Hans forrige langfilm, Fjellet , besto av et lesbisk kjærestepar og et telt. Denne gangen er det kun én mann alene på fjellet, og filmen bærer spor i sin enkelhet fra Giævers genistrek av en kortfilm, Tommy . I likhet med den filmen holdes gravalvoret i sjakk av en underliggende humor som er skarp og utleverende når selvmedlidenheten blir for stor.

Les også:

Les også

- Ja, vi selger filmen på rumpa til regissøren

Den indre monologen står ofte i grell kontrast til de ytre, storslåtte omgivelsene som fotograf Øystein Mamens fanger opp med krystallklare høstbilder. Dynamikken mellom fortellerstemmen og bildene fungerer sjeldent godt, med en rytme og timing som gjør vekslingen mellom det indre og det ytre troverdig.

Stor fallhøyde

Martin får noe som ligner et sammenbrudd på fjellet. Det er makeløse, tragikomiske scener vi får se i de dramatiske omgivelsene, scener som likevel har noe grunnleggende menneskelig ved seg. Når Martin i et kullsvart øyeblikk forsøker å grave seg ned under torven, i fortvilelse og skam etter en affære med en fremmed kvinne på en fjellhytte, gir det merkelig nok mening.

afp000772682.jpg Mer film

Noen har muligens allerede sett avisoppslag om nakenløping og onani, men det gir liten mening å trekke scenene ut av sin kontekst. Hovedpoenget er at Giæver makter å bære alvoret helt frem til filmens konklusjon, til tross for den fallhøyden som truer under balansegangen opp mot det latterlige. Som Knausgård makter han å forene det banale og det sublime.

Det er en vakker enkelthet ved utformingen av filmen: en mann løper til fjells og vi følger ham hele veien. Mamen veksler mellom det håndholdte, nære, og større perspektiver der den vesle, patetiske mannen nesten forsvinner i høstfargene og den eksistensielle krisen oppløses som en menneskeskapt konstruksjon.

Giæver har lenge vært på vei mot noe spennende, ofte i samarbeid med partner Marte Solem (som her spiller kona), Marte Vold (som har co-regi) og Øystein Mamen. De lyktes ikke helt sist gang de tok oss med til fjells. Men denne gangen har de høynet innsatsen og vinner stort på det.

  1. Les også

    «The Maze Runner:» Labyrintisk labyrint

  2. Les også

    Stemningsfull, men slapp krim

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Kan man vrenge sjela ut av Knausgård på to timer og tyve minutter?

  2. KULTUR

    Vår filmanmelder har sjeldent sett en mer brutal utlevering av en midtlivskrise

  3. KULTUR

    « Three Billboards ...:» Golden Globe-vinneren er sterk og litt feig

  4. KULTUR

    «Om kropp og sjel:» Romantikk i slaktehuset

  5. KULTUR

    Elsker du alver, riddere og store monstre? Da er dette Netflix’ julegave til deg.

  6. KULTUR

    «Girl» er en ekstraordinær film om kjønnsskifte