Byliv

Dødens teater

Marie Blokhus' Hamlet beveger seg på en knivsegg. Er det mulig å holde verden sammen?

Mads Ousdal (Gjenferdet), Ane Dahl Torp (Gjertrude) og Marie Blokhus (Hamlet), i Hamlet på Det Norske Teatret. FOTO: DAG JENSSEN

  • Foto: Magne Risnes
  • Therese Bjørneboe

På Det Norske Teatret lar regissør Peer Perez Øian Hamlet åpne med at alle skuespillere kommer inn på scenen i samme dressjakker og Hamlet-masker for ansiktene. Når vi flytter blikket oppdager vi at ett ansikt skiller seg ut, fordi «masken» er levende. «Alle er Hamlet», er det som om regissør Øian vil si. Samtidig som Marie Blokhus ser på oss med et både vidåpent og forskrekket ansiktsuttrykk.

Det enorme forventningspresset en skuespiller står overfor når hun skal spille Hamlet, svarer samtidig til at også Hamlet er pålagt å spille en rolle, og at det er en rolle han føler seg uskikket til.

Offer for sitt intellekt

De fleste vil huske at Hamlet inneholder et play-in-the-play, hvor Hamlet forsøker å dramatisere og teatralisere Claudius, ved å få ham til å avsløre sin onde samvittighet.

Men Hamlet er samtidig en tragedie som kretser omkring identitet, hvor ikke bare Hamlet, men også de andre unge, Ofelia, Laertes, eller Gydenstern og Rosenkrantz, er satt til å spille roller. Samtidig som Polonius eller Claudius trekker i trådene, og vil gjøre dem til aktører i sine egne plott. Det som får Hamlet til å skille seg ut, er at han er et offer for sitt intellekt, mer enn omstendighetene, slik som de andre.

Det er i så måte betegnende at den karakteren som setter det hele i gang, er et spøkelse. Gjenferdet forlanger at Hamlet skal hevne et grusomt og naturstridig drap. Men Hamlet stiller spørsmål. Er det reelt, eller en ond ånd? Er det i det hele tatt mulig å skille virkelighet og illusjon?

Dette er, slik jeg forstår det, utgangspunktet til Peer Perez Øian, som har kuttet åpningsscenen med Gjenferdet. Hevndramaet spiller derfor en underordnet rolle i denne oppsetningen, som i stedet åpner med Hamlets første monolog: «Å, berre denne for, for seige kroppen/ fekk smelte, tine, løysast opp i dogg». Det er Hamlets melankoli som gir oppsetningen retning.

Brutal pingle

Marie Blokhus Hamlet ser nesten ut som et barn. Hun er kledd i bare strømpebukse og hettegenser, og ser ut som en pingle. Det gjør ikke Hamlets opptreden overfor Ofelia, spilt av Frank Kjosås, mindre brutal. Men i første del opplever jeg det som et problem at Blokhus Hamlet ikke utgjør en trussel. Det skyldes både det barnlige ved henne, men også at Peer Perez Øian unngår å skape en verden som forklarer hva Kronborg er; hva slags samfunn det representerer. Det er en lang tradisjon for å fremstille Kronborg slott eller Danmark som et overvåkingssamfunn. Slik som i Uwe Cranners oppsetning i Molde i vinter, hvor det også var en kvinnelig Hamlet, Valborg Frøysnes.

Peer Perez Øian går motsatt vei, og lar scenen på Det Norske Teatret bare være nettopp teaterscene. Skuespillerne skifter mellom nåtidige klær og renessansekostymer. Og de forskjellige sceneløsningene nikker i mange retninger. I første scene kan det virke som om vi befinner oss i en lummer nattklubb-setting, med en discokule i taket. I scenen hvor Hamlet møter gjenferdet, forvandles den til en måne.

Mads Ousdal spiller både gjenferdet og onkelen Claudius, men uten at det belyser forholdet Hamlet har til noen av dem. Det er som om regissør Peer Perez Øian nikker til hele teaterhistorien. Men alle selvreferansene får første del til å henge i en tynn tråd, og jeg spør meg om regissør Øian har gått seg vill i Shakespeares ordlabyrinter eller sine egne regi-ambisjoner?

Astrofysikk

Etter pause venter nok et regi-påfunn, gjennom en video hvor skuespillerne reiser fra Kronborg med DFDS «Seaways» (!), og entrer en pub i Oslo, hvor de møter astrofysikeren Knut Jørgen Røed Ødegård, som foreleser om Big Bang.

Den begeistringen Ødegård legger for dagen, gir faktisk forestillingen et sporskifte. For jo mer begeistret han er, desto mer identifiserer vi oss med Hamlets lede, eller angst for det meningsløse universet der ute. Gjennom graverscenen, hvor Øian på ny lager metateater, nå i form av et skjelett— og marionetteteater, lykkes han i å gjøre den komiske scenen morbid på en ny og skremmende måte.

Slik er det som om døden hele tiden har hatt regien i denne forestillingen. Marie Blokhus’ Hamlet har sett døden i hvitøyet, og deretter er alt hun ser rundt seg, bare «teater». Slik peker slutten tilbake til åpningen. Det er en sterk prestasjon, hvor Blokhus’ Hamlet fortvilet forsøker å holde sin egen dødsangst på avstand, eller gi mening til en verden som raser.

  1. Les også

    Døden, motet og kjærligheten i «Brørne Løvehjarte»

  2. Les også

    Tenk Negativt!

  3. Les også

    «Diktatorfruer» er feilslått i form og stil

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Teatervåren er i gang: «Dette er like rotete som et dårlig improvisert nachspiel.»

  2. KULTUR

    Vår anmelder: «Sigd» er teater på sitt vareste og klareste

  3. KULTUR

    Er du i Bergen bør du avlegge denne middagen et besøk. Det er et minne som kanskje vil vare helt til neste jul.

  4. A-MAGASINET

    – Hvis jeg åpner døren til sorgen, tror jeg fremdeles jeg skal bli gal

  5. KULTUR

    Mona Levin om Songfuglen: - Dette er teater som åpner sansene

  6. KULTUR

    12 forestillinger verdt å se i høst