Byliv

Kortversjon av Ibsens lengste

"Mitt hovedverk", sa Henrik Ibsen selv om "Keiser og Galileer" - maratonskuespillet som aldri er spilt i sin helhet på scenen. Torshovteatret lager en moderne kortversjon.

  • Erik Bjørnskau

"Den intellektuelle Peer Gynt", kaller regissør Terje Mærli Henrik Ibsens gigantiske "Keiser og Galileer" fra 1873. Et over ti timer langt skuespill i to deler som aldri er vist i sin helhet på teater — urpremièren, men bare halve stykket, var først i 1903, på Nationaltheatret. For Ibsen selv var skuespillet et idédrama for lesning. Så massescener med et tusen båter og folkemengder på flere titusener nektet han seg ikke.- Det ville nærmest bli "Ben Hur", så ingen kan jo gjøre det i dag, smiler hovedrolleinnehaver i den nye Torshov-versjonen, Nicolai Cleve Broch. Sterkt forkortet og bearbeidet lander den nye oppsetningen på to timer og ti minutter, med pause. - En veldig utfordring likevel, sier Cleve Broch.Hans tronarving, senere keiser, Julian - i ettertiden kalt "den frafalne", er en av Ibsens merkeligste figurer. Stykket er plassert rundt år 360 e. Kr., ikke lenge etter at kristendommen er blitt offisiell statsreligion i Romerriket, nå med hovedstad i gamle Bysants, som er blitt til Konstantinopel - senere Istanbul. Den unge idealistiske Julian, yngre fetter av den sittende keiser Konstantios, er kristen som resten av keiserfamilien og hoffet ved Bosporos, men begynner å tvile på den nye troen. I annen del blir han keiser selv, etter fetterens død.

Visjonær despot

— Jeg ser på Julian som en mann med store visjoner, sier Cleve Broch. - En mann med de beste intensjoner og sterke intellektuelle ressurser, og en som er utpekt til å spille en stor rolle, som keiser. Men skal han ha makten, vil han bruke den til noe, gjøre en forskjell. Likevel mister han seg selv og blir et maktmenneske, han også, en brutal despot som prøver å tvinge sine ideer på folket.- Samtidig er han veldig menneskelig, innrømmer den unge skuespilleren. Kjent fra en rekke filmer og TV-roller de siste årene, og som her gjenfinner sin partner fra "Buddy", Janne Formoe. Hun spiller fyrstinnen Helena, som blir Julians hustru. En pådriver, men en kristen som bare er opptatt av maktens posisjon. - Hun er spesiell, smiler den blonde sørlandske skuespillerinnen. - Hun ligger med en av prestene, men når hun dør, blir hun i denne dobbeltmoralske tiden likevel hyllet som helgen. Jeg er en slags "Kristi Brud", ler hun. - Dette handler om at makt korrumperer. Er det mulig å holde på visjonene om å forbedre verden når du har fått makten, spør Cleve Broch, som synes både de mellommenneskelige og de aktuelle problemstillingene ligger klart opp i dagen.- Man kan bare tenke på Bush - han hadde vel gode intensjoner i Irak, antyder skuespilleren. Hovedkonflikten i stykket går også mellom religioner: mellom den nye kristendommen og de gamle hedenske ideer med røtter i gresk antikk og nyplatonisme.

Som Peer

— "Keiser og galileer" er Ibsens egentlige hovedverk. Det var et vendepunkt for ham, og samtidig en naturlig fortsettelse fra temaene i både "Brand" og "Peer Gynt", mener regissøren, Terje Mærli. - Julian er ikke i utgangspunktet et maktmenneske, han er litt i slekt med Peer faktisk. En som søker, som ikke velger selv, men som kommer til makten gjennom omstendighetene. Han har tvilen, som Peer.Stykket reflekterer også Ibens personlige sjelekamp, hans skeptisisme mot troen. Hans ikke-troende helt står mot Jesus, mot den troen som varmet og som ble mottatt med en større entusiasme. Keiseren ønsker å bli mer populær enn Jesus, for å bruke John Lennons ord. - Men hva skjer med den som vil det gode og så oppdager at folket snur seg mot ham? spør Mærli.

Første modernist

Også Ibsen følte kulden og ensomheten, som Julian. Men også han ønsket å bli elsket, å føle publikum - og folkets - varme. - Dét er nok én dimensjon i stykket, tror regissøren. En annet viktig bakteppe for dikteren var antagelig også den store konflikten i Paris i 1871, Pariserkommunen, etter den fransk-tyske krig; oppstandene da sivile for første gang for alvor ble ofre for maktkamp. Ibsen kommenterte også sin samtid.- Jeg tror og håper at publikum vil oppleve essensen i "Keiser og Galileer". For det er nær beslektet med de senere kammerspillene. Torshovteatret, som er en slags sirkusarena, egner seg derfor glimrende. Med dette stykket viser vi at Ibsen, før Strindberg, var den første modernist. Idealismen fra den romantiske tradisjonen er over. Her går temaet rett over mot "Samfundets Støtter", mot "Et dukkehjem" og helt frem til "Når vi døde våkner", mener Mærli.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. BYLIV

    Fornemmelser for natur

  2. BYLIV

    Åpner latterdøra

  3. BYLIV

    Visjoner av fremtiden

  4. BYLIV

    Seks kunstnere til operafinale

  5. BYLIV

    Rekordstor utstilling

  6. BYLIV

    Demoner i et sykt hjem