Byliv

«Mr. Turner»: Et gryntende geni

Fantastisk foto og diskutabel karaktertolkning i Mike Leighs film om J.M.W. Turner (1775-1851).

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Vår vurdering:

4 av 6

Image for xstream video 21546

J.M.W. Turner er for England hva Edvard Munch er for Norge: Et nasjonalt ikon i malerkunsten. Begge ble oppfattet som uhyre radikale i samtiden og endte opp som allemannseie.

Mike Leigh har brukt nærmere ti år på å realisere filmen, og Timothy Spall tok et toårig studium i malerkunst for å forberede seg på rollen.

Timothy Spall fikk Gullpalmen i Cannes for rollen som den engelske maleren J.M.W. Turner. Vår anmelder er ikke like begeistret. fra filmen

Til forskjell fra mange filmer i samme sjanger, klarer da også Mr. Turner å skape en forståelse av verket, ikke bare personen. Her følger vi den kunstneriske skapelsesprosessen fra malerens rekognosering og skissearbeid ute i naturen til transformasjonen av motivene på lerretet.

Filmen et visuelt svar

Men enda viktigere: Filmen er i seg selv et visuelt svar på kunstverkene. Fotografen Dick Pope har eksperimentert med utallige linser og lyssettinger for å skape en fargeskala og et uttrykk som åpner for storheten i berømte sjø— og himmelskildringer.

Pope har med god grunn vunnet flere priser for fotoet i Mr. Turner . Tilsvarende bejublet er Timothy Spall som Turner. Han fikk blant annet prisen for beste mannlige hovedrolle i Cannes.

Jeg er ikke like begeistret for rolletolkningen. Spall gjør Turner til en fåmælt, grov og gryntende karakter som særlig i siste del av filmen nærmer seg parodien. Også andre skuespillere er overdrevent teatrale, det gjelder eksempelvis Ruth Sheen i rollen som mor til hans to døtre og Joshua McGuire i rollen som kunstkritikeren John Ruskin.

Ingen har fasit

Hvorvidt tolkningene svarer til deres personlighetstrekk i virkeligheten, er det selvsagt ingen som kan bekrefte eller avkrefte mer enn 150 år senere. I et intervju med Aftenposten tirsdag gir Spall et tankevekkende innblikk i prosessen med å gestalte en person det finnes såpass sparsomme kilder til. Han har valgt å kompensere for kunstnerens visstnok innelukkede karakter og manglende karisma ved å gi ham et høylytt kroppsspråk.

Spall er i sin fulle rett til å gjøre slike kunstneriske valg, poenget mitt er snarere at han overdriver inntil det komiske.

Kostymedrama uten glasur

Den britiske regissøren Mike Leigh er kjent for ujålete samtidsdrama som Hemmeligheter og løgner , Happy-Go-Lucky og Another Year. Det er en glede å se hvordan han overfører den sosialrealistiske stilen til det historiske dramaet. Her er kostymene slitt og interiørene småskitne. Grisetryner kjøpt på markedet blir etterpå barbert på kjøkkenbenken. Det er hverken burlesk eller kuriøst, bare en hverdagslig handling. Likedan er replikkvekslingene ofte helt uten sensasjoner eller dramatikk, bare vanlig prat.

Men denne hverdagsrealismen er altså kombinert med en utsøkt sans for den naturmystikken som preget kunstneren selv. Til å være en Mike Leigh-film er Mr. Turner derfor uvanlig vakker.

Les også:

  1. Les også

    - Folk trodde han var gal eller blind

  2. Les også

    «I Origins»: Liten film – store spørsmål

  3. Les også

    «Taken 3»: Klisjéfylt popcornfilm

  4. Les også

    «Whiplash»: Hvilke trommescener! Og hvilken musikk!

Les mer om

  1. Filmanmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    «The party:» Skuespillerne briljerer

  2. KULTUR

    Filmanmeldelse: Hvis ikke Disney har bedre ting å holde på med, kan de for min del la være å lage film

  3. KULTUR

    Filmanmeldelse: Willem Dafoe gjør en av sine beste roller som van Gogh

  4. KULTUR

    Reagerer kraftig på radikal teaterforestilling: – Ubehagelig at de griper inn i privatlivet mitt

  5. KULTUR

    Skal gjøre norsk film «mindre hvit»

  6. KULTUR

    Filmanmeldelse: Daniel utgi seg for prest i fornøyelig ny film